Bjørn Berge: «Fretwork» (Grappa)Som lyden av et høyhastighetstog

«Fretwork»

(ABC Nyheter): Det feires et jubileum for en artist som er i ferd med å bli litt glemt i Norge, men som av stadig flere ute i Europa anses som en genial sceneartist og gitarist.

Bjørn Berge feirer sitt tiende album med å overraske stort og gå nye veier. Der han tidligere har «drept» sine fans med en brutal og nesten metallisk strengemaskin, henter han nå inn inspirasjon fra norsk folkemusikk. Resultatet er en nesten flett ny artist!

«Fretwork», et uttrykk for gitarhalsarbeid, er en tittel som ikke lyver. Men albumet kunne like gjerne vært døpt «Interesting Fretwork». For dette er det mest spennende og interessante plata Bjørn Berge har levert på en god del år. Energien og virtuositeten har vi hilst på før, men variasjonen og lufttrykket i disse studioinnspillingene har nærmest utrettet et under.

Spesielt attraktiv plate

Her kommer følelser, dynamikk og et lyrisk gitarspill frem på en måte som gjør «Fretwork» til en spesielt attraktiv Berge-utgivelse. Og lyden er så crispy, nær og ekte at det er mulig å høre Bjørn puste, hører mannen bende strengene med undersiden av fingrene, og i tillegg høre at det knaker i gitarens føyninger der han lener seg rundt instrumentet sitt og nesten gjør det umulige.

Det er bare å låne øre til en låt som «Drifting Blues» for å skjønne hva lyden på denne plata handler om. Følelsen av å sitte på skuldrene til Bjørn under innspillingene i studio er så tydelige at det gir lytteopplevelsen en ekstra dimensjon.

Fra den nevnte tilbakelente bluesen på nevnte «Drifting Blues», som går utenpå selv en laidback Chris Rea i eleganse og stemning, er dette albumet en velkommen og variabel musikalsk reise.

Vamp-gutta hver for seg

Her får vi progressiv folkrockblues gjennom åpningen med «Crazy Times» til ekteskap mellom norsk folkemusikk og blues. Bjørn har klart å forene de tidligere Vamp-kompisene Øyvind Staveland og Vidar Johnsen, som i dag neppe er på mer enn et distansert nikk om de må, på samme plate. Men ikke i samme låt.

Øyvind gjør et helt fantastisk fiolinarrangement i «These Streets», som er så vakkert og fullt av følelser sammen med Bjørns gitar og stemme at den trolig konverterer flere hundre Vamp-tilhengere til Berge-stallen.

Noe av det mest progressive på denne plata, og mest spennende, er tittelsporet. Om et høyhastighetstog noen ganger blir forbundet med vakker musikk, må det være det stykket her. Det går fort, men er også utrolig virtuost og sammensatt i en blendende forestilling av det ekstraordinære både innen gitarteknikk og musikalitet. Et essensielt gitarnummer som kommer til å bli lagt merke til av gitareksperter som «vet alt».

Skal jeg plukke frem min personlige favoritt må det bli «Zebra». Aldri før har Bjørn Berge laget en låt jeg så til de grader har lyst til å synge med på selv. Ja du hørte ordet synge. Det er en nesten indiansk magi over dette bidraget, og gitarriffet treffer bena mer enn luftgitararmen. Det er også her Vidar Johnsen gjester med sin stemme. Men det er hovedpersonens egen vokal som treffer aller hardest!

Praktfullt

Konkludert er «Fretwork» en praktfull plate. Om du tror du har gått litt lei strengemaskineriet til Bjørn Berge, som jeg skal innrømme at jeg gjorde for to-tre album siden, så er dette litt av en overraskelse.

En miks av ro og energi, av tradisjonell Berge-blues og en søken mot norsk folkemusikk som låter uvanlig spennende i haugesunderens soloformat.

«Fretwork» høres ut som en artist på toppen av sin karriere. Jeg tror til og med en fyr som Knut Buen vil feire en låt som «Mountain Boogie» (skrevet av Bjørn og Knut Reiersrud) med et godt gammelt hallingkast.