Låter ikke lenger som en polvott

Foran meg på bordet står det to CD-bokser. Til venstre en høy svart boks med The Beatles' klassiske logo i hvitt, under er plassert Apple Corps Ltds eviggrønne eplelogo, som ser ut som om den gjør en siste opptreden før den forsvinner inn i det svarte hullet for godt.

Les også: Beatles for resale

Til høyre står en skinnende hvit boks, nøyaktig halvparten så høy som den svarte. Beatles-logoen er svart, undertittelen «In Mono» likeså og Apple-eplet kan her sees som det er frosset i et fall fra himmelen.

«The Beatles» og «The Beatles In Mono»; innpakningen til de to nye antologiene over det bemerkelsesverdige popbandet The Beatles skaperverk, er frittstående kunstverk, allerede før du slår på strømmen og lar musikken flomme mot deg.

Det finnes de som ikke forstår dette. Som ikke fatter hvorfor denne skribenten bare måtte ha begge boksene med den oppgraderte The Beatles-katalogen som ble utgitt denne uken.

Flashback 1:

- Men, Tom, har du ikke nok plater nå? Det er jo plater over alt. Det er jo snart ikke plass til noe annet her inne.

Fortvilet mor på Låby, utenfor Halden, på tidlig 70-tall.

Denne uken har verdens medier vært stinne av anmeldelser og oppfølgende historier rundt den popmonumentale datoen 09.09.09. Alle musikkmagasiner med et snev av overlevelsesinstinkt har plassert et band som har vært oppløst i 40 år på forsiden, gjerne i to påfølgende nummer for å være helt sikre på at kjøperne skal ta poenget.

Neste uke vil mange av disse, mellom 40 og 50 år gamle platene, hver for seg fortrenge nyere utgivelser på verdens hitlister. Den festlige påstanden «Den som husker 60-tallet, var ikke til stede» vil få en nypsykedelisk betydning.

Les også: Ny Beatlemania på gang?

Flashback 2:

Musikktime på Rødsberg Realskole i Halden Sentrum, høsten 1971.

- The Beatles er verdens beste band! Torbjørn, stadig rødere i kinnene, freser frem sin urokkelige oppfatning om hierarkiet i popverdenen.

- Du følger ikke med, The Beatles er passé, du må høre på Pink Floyd eller Emerson, Lake & Palmer eller Yes eller The Byrds. Både Tom, Daffy, Jon Morten og Anne har omringet Torbjørn og lar ham få høre sannheten i noe som best kan beskrives som verbal quadraphoni.

Men Torbjørn lar seg ikke rokke, han stotrer frem sine argumenter og må tåle stemplet som klassens kjedeligste dust.

Det sitter langt inne, men det må sies; Torbjørn hadde rett. Bevisene befinner seg altså rett foran meg. Til alt overmål i to utgaver, bare for virkelig å gni det inn.

Les også: Teknologien bak The Beatles

På begynnelsen av 70-tallet kunne man si at verden sto overfor en viss Beatles-tretthet. Det gjorde seg blant annet det utslaget at undertegnedes musikalske ungdomsopprør besto i å ikke like The Beatles.

Jeg var ikke alene. The Beatles måtte plasseres på hylla av rent popmentalhygieniske årsaker. Det var rett og slett ikke mulig at bare fire musikere skulle kunne skygge for så mange andre fantastiske.

Det ble til at man måtte sniklike The Beatles. Høre på det når andre ikke var til stede. Eller ta omveier via soloplatene til de fire Beatles-medlemmene. Det var jo strengt tatt ikke mangel på Beatles-musikk i årene etter at Ringo, George, Paul og John sammen sa takk for seg. «All Things Must Pass», George Harrisons ambisiøse solodebut, var allerede i 1970 mer Beatles enn mann kunne ønske seg.

Nå er det ikke slik at The Beatles for alvor har fått sjansen til å forsvinne ut av bevisstheten vår.

Det har blant annet Mark David Chapmann, Lars Saabye Christensen, Heather Mills, Yoko Ono og NRKs Herreavdelingen med Yan Friis og Finn Bjelke sørget for.
(jeg har fortsatt varige mén av opplevelsen jeg hadde hjemme hos Yan Friis på slutten av 80-tallet, da Yan, Finn og en tredje kompis, under ikke ubetydelig innflytelse av alt for mange margaritas, plukket frem sine luftinstrumenter - yes, lufttrommer, luftbass , i tillegg til den mer kjente luftgitaren - og kastet seg over det de da mente var «The Best Of The Beatles»).

Men 09.09.09 så bragte altså juryen den endelige avgjørelsen. The Beatles er verdens beste band og Apple-hodene har endelig forstått at verdens beste band ikke kan ha plater som låter som en polvott.