Det viktigste spørsmålet

Monica Isakstuen Stavlund er klar med sin første roman «Avstand²».
Monica Isakstuen Stavlund er klar med sin første roman «Avstand²».

<pDa Monica Isakstuen Stavlunds pappa døde stilte hun seg et spørsmål som ble en bok. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Monica Isakstuen Stavlund

Født: I 1976 i Oslo

Yrke: Tekstforfatter og romanforfatter

Aktuell med: Debutromanen «Avstand²» på Tiden Forlag.

Inspirert av:

Quentin Tarantino, Henrik Ibsen, Thomas Vinterberg, Jonathan Frantzen og Arne Lygre.

- Spørsmålet er hvor dypt du kan forstå et annet menneske, sier forfatter Monica Isakstuen Stavlund.

Hva gjelds?

Det var da Stavlunds egen far døde at forfatteren begynte å grunne på det som ble det sentrale temaet i hennes debutroman «Avstand²».

- Hva kan jeg vite om pappa nå som han er død? sier Stavlund.

Vanligvis er stemmen hennes klar, men nå nærmest hvisker hun.

- Hva er det som sitter igjen i den relasjonen til et annet menneske? Hva er det som gjelds? spør forfatteren.

Uvant debutant

Monica Isakstuen Stavlund er ikke uvant med debutanter, men det er uvant for henne å være en selv. Stavlund forlot jobb i forlag og venner i Oslo for å flytte til Fredrikstad slik at hun fikk tid og rom til å skrive bok. Det la et visst press på henne.

- Å kunne si «her er´n!» Det er veldig deilig. Det er uvant å skulle snakke så mye om noe jeg har sittet så lenge alene med. Det er rart at det plutselig er andre som snakker om de personene jeg har sittet og skrevet om. Likevel er jeg er stolt av meg selv. Det har vært så vanskelig, til tider utmattende, men det er så deilig å ha løst det til slutt. Det er dette jeg har snakket om siden jeg flyttet fra Oslo, sier debutanten opprømt.

Inn i et rom

For leseren av «Avstand²» begynner det også med en død pappa. I en enebolig i et villastrøk får en mann hjerteinfarkt. Han blir funnet i et rom tapetsert med bilder. De er alle bilder av Aleksander i tiden fra han er en gutt til han blir en voksen journalist. Selv visste ikke Aleksander om bildene. Han visste ikke en gang at fotografen, August var hans far før han får en telefon fra enken Marianne.

- Hvor mye kan man fortelle til et annet menneske om seg selv og bli tålt?

Hvem var dette mennesket som fulgte sin sønns liv gjennom en kameralinse uten å gi seg til kjenne? vil Aleksander vite. På samme tid forsøker hans kjæreste Fanny å finne ut hva annet det er Aleksander bærer på som han ikke vil fortelle henne.

- Alle har fortrengt noe, så kommer fortiden og slår dem i bakken. Da må de begynne å snakke sammen igjen. Boken handler på en måte om alt man skjuler for hverandre i nære relasjoner som skaper avstand, sier Stavlund.

Som en bandasje som rulles forsiktig av utvikler boken seg, og hovedpersonene får se hverandre på sitt mest sårbare.

- Hvor mye kan man fortelle til et annet menneske om seg selv og bli tålt? Det syntes jeg er veldig spennende, sier Stavlund.

Ibsen møter Tarantino

Etter å ha fått et bilde i hodet av Aleksander som tråkker inn i rommet til faren han ikke visste at han hadde, begynte hun å skrive. Siden bygde hun opp boken scene for scene.

Kronologien er rotet til i «Avstand²». Monica Isakstuen Stavlund har latt seg inspirere av formen til filmskaper Quentin Tarantino. Temaene minner mer om Henrik Ibsen.

Hundrevis av sider er skrevet og siden forkastet. Det har tatt tid å bygge opp det finmaskede nettet av historier som griper inn i hverandre i «Avstand²» . Hemmelighetene avsløres som i en krimgåte og i siste akt kan ingen lenger gå tilbake til sitt gamle.

- Det er på en måte et kammerdrama. Alt skjer i løpet av en dag. Mens jeg skrev begynte jeg å tenke i scener, som på film. Jeg brukte post it lapper og arbeidet mye med å pusle historien sammen, forteller romanforfatteren.

Man kan ødelegge de aller næreste og fineste relasjonene ved å være redd.

Hun syntes at løgner er fancinerende.

- Det er veldig gøy å forske i andres løgner. Jeg liker jo å lyve litt selv også, å legge til og trekke fra. På bagatellnivå liksom, ler Stavlund.

Fanny og Aleksander

Hovedpersonene roter det til for seg selv i «Avstand²». Utgangspunktet er det unge paret Aleksander og Fanny.

- Dialogen mellom Fanny og Aleksander var trist å skrive fordi de misforstår hverandre. Det er interessant å tenke på at man kan ødelegge de aller næreste og fineste relasjonene ved å være redd, og den avstanden som det skaper, sier Stavlund.

Av personene i boken er det Fanny hun relaterer mest til.

- I begynnelsen jobbet jeg mye med å finne ut hva hun gjør med Aleksander. Jeg syntes at hun er så modig. Hun har på en måte akseptert at han ikke forteller henne alt. Hun har jo en veldig sterk motor i forholdet. Det er hun som får ting til, sier debutanten.

Hvorfor lar de mannlige hovedpersonene det gå så langt? Hvorfor gjør de ikke noe når konsekvensene av å ikke gjøre det er så store?

-Det handler mye om skyldfølelse, frykt og feighet. Det er lettere å være feig å bli i det, enn å tåle den konkrete smerten ved å gå ut av noe, forklarer Stavlund.

Det er lettere å være feig å bli i det, enn å tåle den konkrete smerten ved å gå ut av noe

Hun innrømmer å ha lest Ibsen både før og under skriveprosessen.

- Jeg har ikke forsøkt å strekke meg etter Ibsen, men jeg syntes at det er veldig fascinerende å lese dramaene. Det er god litteratur rett og slett, konkluderer forfatteren.

Ibsen var ekspert på å skildre kompliserte familieforhold basert på et fundament av løgner. Når Stavlund nå tar tak i liknende temaer over hundre år senere er familieforhold ikke lenger det samme.

- Familietragediene er dratt lenger fordi vi aksepterer mer i dag. Bare se på familieforholdene rundt om. Det er så komplekst. Du har ingen stramme rammer. Likevel syntes jeg jo at «Vildanden» er ganske tunge greier, sier forfatteren.

«Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra det med det samme.» skrev Henrik Ibsen i samme stykke.

Med en påstand som det slutter kanskje likheten mellom Monica Isakstuen Stavlund og forgjengeren.

-Hva tror du om hemmeligheter i et forhold? Er det bedre å fortelle dem?

- Veldig generelt vil jeg svare ja. Hvis det er vanskelige hemmeligheter så hjelper det å lette på de. Jeg tror at det å fornekte viktige ting som det hører hjemme å fortelle i et forhold kommer veldig skjevt ut. Alle går rundt og har sine ubehagelige ting de bærer på. Jeg tenker at når jeg forteller noe som er ubehagelig så ender det ofte i veldig fine samtaler, men det er veldig skummelt å slippe opp, sier Stavlund.

Hva tror du at vi kan vite om menneskene vi er glade i? Kan vi noengang virkelig kjenne de?

- Jeg tror i allefall at man bør tørre å stole på andre. Det handler om å tro at det du ser og hører er det som gjelder. Svaret er jo likevel nei. De innerste tankene mine er det jo bare jeg som vet. Likevel tror jeg at er du åpen og nysgjerring hele livet så er mye gjort både i vennskap og kjærlighet, sier forfatteren.

Baklogg Søndagsintervjuet:

Hard mot de harde - Nina Owing om valgkampjournalistikk

Høstens Flammer - Bendik Wold og Nils-Øivind Haagensen

Å oversette en skjebnesymfoni - Kjell Olaf Jensen om Irene Nemirovsky

Månenerver - Johan Harstad om månelandingen.

Personvernpolicy