Juristene skal oppfylle eldreløfter

<span style="border-collapse: separate; color: #000000; font-family: 'times new roman'; font-size: 16px; font-style: normal; font-variant: normal; font-weight: normal; letter-spacing: normal; line-height: normal; orphans: 2; text-indent: 0px; text-transform: none; white-space: normal; widows: 2; word-spacing: 0px" class="Apple-style-span"><span style="border-collapse: collapse; color: #333333; font-family: verdana; font-size: 11px" class="Apple-style-span">For  fire år siden lovet Statsminister Jens Stoltenberg<span class="Apple-converted-space">at at det skulle skinne av eldreomsorgen. Hva skjedde? Illustrasjonsfoto: Scanpix </span></span></span>
For  fire år siden lovet Statsminister Jens Stoltenbergat at det skulle skinne av eldreomsorgen. Hva skjedde? Illustrasjonsfoto: Scanpix

<pDet er vanskelig nå å fastslå hvilket parti som er mest eldrevennlig. De viktigste løftene er forankret i lover og regler, og det er den fremtidige tolkningen av jussen som blir avgjørende, skriver Aslak Bonde.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vanen tro slår politikerne om seg med eldregarantier i valgkampen. Det er ikke måte på hvor mange sykehjemsplasser, varme hender og verdighetsgarantier som loves. Som vanlig er også Fremskrittspartiet det partiet som ser ut til å ville bruke mest penger på eldreomsorgen, og som vanlig er SV det partiet som holder seg lengst unna sykehjemmene.

Selv om det ikke ser slik ut i mediene, så er valgkampretorikken i stor grad blitt fulgt opp av politikerne. De har brukt mye penger på å få enkeltrom inn på alle sykehjem og på en generell opprustning av eldreomsorgen. Årsaken til at innsatsen ikke synes bedre, er at behovene ser ut til å vokse like fort som tilbudene, og at det ikke i stor nok grad er blitt fokusert på kvalitet i omsorgen. Mange kommuner og bydeler har eksempelvis bidratt til at omsorgstjenesten har fått elendig omdømme fordi de har latt mange titalls hjemmesykepleiere skifte om å ta seg av en enkelt bruker. Det er blitt slik fordi den kommunale byråkrat har vært mer opptatt av vaktlister enn av det opplevde trygghetsbehovet til den gamle.

Det skulle skinne

Rikspolitikerne har derfor rett når de i denne valgkampen sier at de har oppfylt sine konkrete løfter, men de blir svar skyldige når de blir konfrontert med sin egen retorikk fra tidligere valgkamper: Jens Stoltenberg har oppfylt sitt løfte fra 2005 om 10.000 nye hender i omsorgssektoren, men han har definitivt ikke levd opp til sin egen retorikk fra forrige valgkamp om at det skulle skinne av eldreomsorgen.

Tilsvarende vil det bli i kommende valgkamper. De tallfestede løftene i år kan man måle, men selve hovedmålet - om at alle som ønsker det skal få en sykehjemsplass der det er mulig å ha en verdig alderdom – er mildt sagt bevegelig. Årsaken er at alle partiene vil la det være opp til noen andre enn den gamle selv å vurdere behovet for sykehjemsplass – og det ser i økende grad ut til å være juristene som skal være den som bestemmer.

Les her: Om valget var i dag

Arbeiderpartiets viktigste grep for å styrke eldreomsorgen er å skjerpe loven om kommunehelsetjenester og å innføre en ny forskrift. Det betyr at kommunene må forholde seg til et regelverk som både kan tvinge dem til å øke og å diversifisere bemanningen på sykehjemmene og å gi flere gamle plass. Erfaringen tilsier at noen kommuner vil forsøke å spare penger på å gi et så lavt tilbud som bare mulig i forhold til regelverket, og da kommer juristene i ulike tilsyn, -revisjoner og rettssystemer til å bli koblet inn. Det er de som må ta stilling til enkelt-tvister der eksempelvis en gammel sier at hun føler seg for utrygg til å bli boende hjemme, mens kommunen sier at vedkommende kan få dekket sine behov med en forsterket hjemmesykepleie.

Juristene kobles inn

Fremskrittspartiet vil at Stortinget og nasjonale byråkrater skal fastsette reglene, og man kan tenke seg at Frp sier det så enkelt som at absolutt alle som vil på et hvilket som helst tidspunkt kan skrive seg inn på et sykehjem. Det er lite sannsynlig at systemet blir slik. Fremskrittspartiet vil trolig også stille noen objektive krav i lover og forskrifter, og da vil det oppstå situasjoner der enkeltpersoner føler at de ikke får det de har behov for. Setter de saken på spissen, blir juristene koblet inn og man vil etter hvert utvikle en juridisk praksis for hvem som trenger og hvem som ikke trenger sykehjemsplass.

Også partienes ulike verdighetsgarantier kan bli juristmat. ”En mest mulig normal døgnrytme og adgang til å komme ut”, står det blant annet i Aps verdighetsgaranti. Juristene kan med den nye forskriften i hånd tenkes å gjøre disse formuleringene langt mer konkrete enn Jens Stoltenberg ønsker seg. Hvor mange flere ansatte må man ha på sykehjemmene om alle de beboerne ønsker seg en 30 minutters tur ute i det fri hver dag – på omtrent samme tid av dagen?

Personvernpolicy