Lyttelua 63 (Ironisk nok)

- Den terningen er ikke laget som kan yte dette mesterverket rettferdighet (Lyttelua).
- Den terningen er ikke laget som kan yte dette mesterverket rettferdighet (Lyttelua).

<pHer følger Lytteluas anmeldelser av Lind/Nilsen/Fuentes/Holm og Aqua.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Etter 62 utgaver av Lyttelua har den lille luetassen endelig klart å overbevise musikkredaksjonen om at hans tid som anmelder er kommet. Etter to år med mas, mas, mas over hele linja, lot vi den lille rakkeren, som akkurat har lest en bok om vestens store tenkere og sett en film om positiv energi, slippe til.

Vi benyttet også anledningen til å intervjue Lyttelua om hans syn på norsk musikkjournalistikk.

Lind/ Nilsen/ Fuentes/ Holm: «Hallelujah Live Volume 2»

Endelig er den her! Enda en klassiker i populærmusikkhistorien. Oppfølgeren til den totalt overraskende, ut av det blå, grensesprengende «Hallelujah Live», plata som i 2006 satte en ny standard for karaoke i Norge.

Denne gangen velger herrene Lind, Nilsen, Fuentes og Holm i mindre grad å lene seg på andre, kanskje ikke alltid like flinke låtskrivere som de gjorde forrige gang (Cohen, Springsteen, Don Henley, Tom Petty), og mer på egne krefter.

Således er hele åtte av perlene her signert sangerne selv. Det vitner om styrke og en sunn erkjennelse om at det ikke er noen grunn til å stille sitt lys under en skjeppe. At de udiskutabelt kan måle seg med de andre bidragsyterne her, som for eksempel U2, Stephen Stills, Paul Simon og den andre allstar-kvintetten fra 80-tallet; Harrison/ Lynne/ Dylan/ Petty/Orbison.

Som det fremkommer av publikums overveldende mottakelse, da dette konsert-albumet ble tapet tidligere i våres, er det ingen grunn til å la det gå så lang tid som tre år til «Hallelujah Volum 3» kommer.

Den terningen er ikke laget som kan yte dette mesterverket rettferdighet.

Aqua: «Greatest Hits»

Endelig er den her! Enda en klassiker i populærmusikkhistorien. Aquas samlede hits på en og samme cd. Og viktigst av alt. Bandet har denne gangen tatt seg tid til å samle alle tekstene i coverheftet. Tekster som, når sant skal sies, ikke har fått den anerkjennelsen de fortjener. Det kan virke som om kritikere og publikum ikke alltid har fått med seg de subtile grepene bandet har lagt til grunn i sin jakt på de eksistensielle problemstillingene som styrer vår tid her på Moder jord.

«Doctor Jones», «Live Fast Die Young», «Lollipop» og «Barbie Girl» er så fullstappede av samfunnsrefsende allegorier at tankene umiddelbart går til storheter som Ibsen og Garborg.

Aqua - like dyp som Ibsen og Garborg. (Foto: Scanpix)Aqua - like dyp som Ibsen og Garborg. (Foto: Scanpix)

Bautaen er og blir naturlig nok «Barbie Girl». Aquas oppgjør med det overfladiske og substansløse samfunnet som omgir oss er viden kjent. At bandet helt bevisst har tatt i bruk Nietzches oppgjør med kristendommen og slavemoralen er følgende tekstlinjer et lysende eksempel på:

I’m a blond bimbo girl
In a fantasy world
Dress me up
Touch me there
Hanky panky

Ironiske grep kan fort bli en fallgruve. Men i Aquas tilfelle er dette uproblematisk. Det er ingen tvil om at bandet med disse setningene trekker linjene fra Ibsens «Et dukkehjem» til Nietzches «Antikrist». Et grep som gjentas i fenomenale «Lollipop», der bandet også implementerer tankegods fra så vidt forskjellige tenkere som Pascal og Freud.

I wish that I were a Bubble Yum
Chewing on me, baby, all day long

Det gledeligste med denne samleren er likevel måten bandet på den nye singelen, «Back To The 80’s», viderefører sitt samfunnskritiskiske engasjement. Aquas nedsabling av 80-tallets overflodssamfunn og dissekering av datidens forbilder er rett og slett lysende.

Den eneste innvendingen er at bandets politiske engasjement og vilje til å forandre verden nå og da kan skygge for de nydelige melodiene og arrangementene som løper lettbent gjennom albumet.

Når det er sagt: det er nettopp disse kontrastene, det intellektuelle versus det kommersielle, som gjør at bandet treffer spikeren på hodet.

Den terningen er ikke laget som kan yte dette mesterverket rettferdighet.

- Jeg mener ingenting

Lyttelua sitter i sofaen og speiler seg i glansen av seg selv. Solen legger en demper på den obskøne gesten han sender oss i kjølvannet av en utskjelling som hadde ført til minst tre gule og et rødt kort alle andre steder i verden utenom her i Luas meget spesielle leilighet.

Tassen som er tydelig nervøs og slapp i sømmene, peker på sofaen og ber oss sette i gang. Når vi spør om han kan sette opp et vindu, svarer han nok en gang med en verbal utlufting.

- Aller først, nevn tre av dine musikalske inspirasjonskilder.

- Leo Sayer, Johnny Thunders og Pommaccartney.

- Du mener …

- Nope, Pommaccartney

- Synes du anmeldelsene dine fungerer godt? Enkelte i redaksjonen mener at…..

- Hva kjøtthuene i musikkredaksjonen i ABC Nyheter mener driter jeg i. Jeg slåss for folket og den folkelige musikken. Det er dem som bestemmer, ikke en gjeng med vattnisser. Som musikkanmelder må jeg sette meg inn i folkesjela, hva jeg mener er helt uinteressant. Jeg må leve inni huene til folket.

- Subjektive kriterier er med andre ord…

- Subjekt, objekt, adjektiv, pronomen ….. I don’t care. Jeg mener ingenting. Folket mener gjennom meg. Jeg er på sett og vis folkesjela.

- Så folket mener at Aqua er påvirket av Nietzches filosofi?

- Selvfølgelig. Folket snakker til meg når jeg sover. Også tolker jeg drømmene etterpå. Hur lett som helst. Nada problema. Som å spise kylling med vinger.

- Det faktum at du for første gang har lest en bok om vestens store tenkere og sett en film om positiv energi gjenspeiles altså ikke i anmeldelsene?

- Nope. Alle tanker og ideer avspeiles inni meg. Kall det gjerne en gave. Og nå må dere stikke.

- Det har gått tre minutter, du sa en halvtime da vi …..

- Ok, to spørsmål til.

- Du føler ikke at du gjentar deg selv i anmeldelsene?

- Hold kjeft. Drit og dra.

- Hvor mange Pommac har du drukket den siste uken?

- Ingen.

- Ingen?

- Ingen kommentar!

Personvernpolicy