Perssons Pack: «Öster Om Heden» (Hi Fidelity/Capitol/EMI)Hederlig tilbakekomst

«Öster Om Heden»

Farfaren min lå og ventet på svenskene på Fredriksteen i 1905. Som kjent ble det på fredelig vis to land av krangelen den gang, i stedet for en reprise på 1718.

Skulle vi ende der på nytt, en krangel om Pirate Bay kan jo kjapt være skuddet i Sarajevo, ville det være all grunn til å internere ABC Nyheters musikksjef, Espen Amundsen. Hans lojalitet er nemlig i beste fall uklar.

Les om Perssons Pack i Lyttelua

Ingen som noensinne har snakket musikk med Espen har kommet seg unna uten at han har klart å klemme inn en eller annen anerkjennende replikk om Eldkvarn - eller i det minste bandsjef Plura. At mannen har en viss forkjærlighet for svensk musikk generelt, er mannens blågula mössa det mest subtile uttrykket for.

Det innebærer at jeg måtte frem med skjærebrenneren for å få løs Perssons Packs nye plate, den første siden 1995, fra Espens hender. Det er ikke alle svenske plater som kan ytes full objektivitet av en anmelder konstant ruset på Pommac.

Selv har jeg vokst opp med Svinesund ti minutters kjøring unna, en grenseovergang som allerede på tidlig 70-tall oste av av sex, mellanöl och rock'n'roll. På et tidspunkt da denne trippelvaksinen mot anstendighet kun var kjent i svært engere kretser i Norge.

Men som antydet, ti minutter på scooter var alt som skulle til for å trille inn i elendigheten.

Beredt for bråk

Første gang jeg traff Per Persson, mannen som altså flyr rundt med et Pack i hælene, var han medlem av punkcowboy-trioen Dead Scouts. Et band som definitivt Alltid var Beredt til å lage bråk.

Senere dukket han opp i Traste Lindéns Kvintett, der haldenseren Geir Sundstøl en periode var assosiert medlem. På tampen av 80-tallet hadde Persson rykket frem til mikrofonen og i et halvt tiår var Perssons Pack med på å legge grunnen for en ny ikke-urban rockutvikling i nabolandet. Det innebar i prinsippet å blande åpenbare innflytelser fra The Clash, Springsteen og Ebba Grön med The Pouges og klemme hele kalabaliken inn bak rattet på en bulkete, omlakkert Volvo. Perssons Pack oste av rural troverdighet, de var både tøffe og uhøytidelige på akkurat den perfekte måten.

I 1995 var det slutt på moroa, etter seks album og atskillige mil langs svenske landeveier. Bandet skal etter sigende ikke ha vært oppløst så mye som i opplag. Persson selv skal ha skrevet en og annen låt for andre artister, gjort sporadiske spillinger og sett tiden an. Gitaristen Niclas Frisk ble popstjerne i Atomic Swing.

Som om ingenting har hendt

Nå er Perssons Pack tilbake som om ingenting skulle ha hendt, visstnok med et og annet navngjetent nytt medlem (Espen får utrede det) og med en en svensk radiohit med Annika Norlin-duetten «Stenad I Stockholm». En slik sang som du ikke kan verge deg mot, akkurat som The Pouges mest innsmigrende øyeblikk.

Men den er på ingen måte alene her; «Sångare Uten Orsak», «I Kväll Tar Vi Över Stan» og «Taskiga Tänder» er alle blinkskudd av romantisk trekkspillt underdogrock. Persson synger dem med en stemme som er fullstendig ett med budskapet. Det er denne typen svenskerock vi har bygget ny Svinesundsbro for.