Warren Zevon: «Warren Zevon» (Asylum/Rhino/Warner) [1976/2008]

Rockens ABC

Warren Zevons selvtitulerte 1976-album er ute i ny og oppgradert utgave. Foto: Asylum Records.
Warren Zevons selvtitulerte 1976-album er ute i ny og oppgradert utgave. Foto: Asylum Records.

<pUfortjent glemte plater som fortjener minst ti stjerner hengende over seg. Første mann ut: Warren Zevons første klassiker. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Legenden vil ha det til at Warren Zevon spilte orgel på Karjolen Pub i Halden våren 1976. Dagen etter at han varmet opp for sin gode venn, sangeren og låtskriveren Jackson Browne, i storsalen på Chateu Neuf i Oslo.

Tok feil tog?

Historien hevder at Zevon hadde bestemt seg for å ta toget fra Oslo til det neste stoppestedet på turnéruta, Göteborg eller København?, og at han i stedet for å ta plass på utenlandstoget fra Østbanen, havnet på lokaltoget gjennom Østfold, med endestasjon Halden. Da Zevon oppdaget feiltagelsen i Halden var det en time eller to til utenlandstoget passerte. Derfor satte en tørst sanger og låtskriver kursen for nærmeste vannhull.

«Warren Zevon»«Warren Zevon»

Det er stamgjester fra Karjolen som fortsatt insisterer på en ukjent amerikaner kom inn, bestilte en øl og satte seg til å spille på husorgelet. Det var først da Warren Zevons selvtittulerte Asylum Records debutalbum dukket opp noen måneder senere, med Warrens bebrillede portrett på forsiden, at han ble identifisert.

Da Warren Zevon døde tidlig høst 2003, inspirerte historien om Zevons besøk på Karjolen den amerikanske sangeren og låtskriveren Tom Pacheco til å skrive en sang basert på myten.

Jeg opplevde ikke Warren Zevon på Karjolen, men var derimot til stede på Chateu Neuf kvelden før. Da kom på Zevon på scenen, satte seg bak et elektrisk flygel, og ga til beste et knippe sanger der «Mohammed's Radio», en surrealistisk tekst om en «landsbyidiot med et glødende ansikt, med en transistorradio klistret til øret», en som hadde vært oppe hele natten for å høre på nettopp «Mohammed's Radio», traff meg midtskips.

Sangen festet seg på hjernen med Araldit; jeg mener at jeg nynnet refrenget uavbrutt frem til den etterlengtede plata dukket opp og det viste seg at «Mohammed's Radio» heldigvis var inkludert.

Den var imidlertid ikke alene, det skulle vise seg at Warren Zevon og hans produsent, ikke overraskende, Jackson Browne, like godt hadde bestemt seg for å gjøre noe svært uvanlig ut av Zevons debut. Rett og slett lage en plate som bare inneholdt svært gode sanger. Et eksperiment som, forbløffende nok, ikke hadde vært prøvd før, og som, interessant, heller ikke har vært forsøkt i de 22 årene som har gått siden. Ikke engang av Warren Zevon selv.

Ikke det egentlige debutalbumet

Rent formelt var ikke «Warren Zevon» Zevons egentlige debutalbum. «Wanted: Dead Or Alive» hadde kommet og forsvunnet på tampen av 60-tallet. I mellomtiden hadde Zevon livnært seg som jinglekomponist og pianist/bandleder for The Everly Brothers. Det siste reflekterte seg i det faktum at Phil Everly sang harmonier, blant annet på platas åpningsspor «Frank And Jesse James».

Zevon hadde visstnok fått lov til å fremføre denne episke balladen på konsertene med The Everly Brothers, som handlet om det mytiske brødreparet som var på feil side under den amerikanske borgerkrigen, og som ikke klarte å legge volden bak seg da freden kom i 1865.

Zevon selv hevdet at sangen også var inspirert av nettopp brødrene Phil og Don Everly, som ikke alltid var beste venner. Under alle omstendigheter er «Frank And Jesse James» et utsøkt eksempel på en sang som reflekterte Zevons omfattende interesse for historie og på 70-tallet, spesifikt amerikansk westernhistorie.


Musikken og historien drives fremover av Zevons kraftfulle pianospill, et resultat av mannens trening som klassisk pianist.

Musikermafiaen i L.A.

Jackson Browne hadde samlet et knippe musikere som akkurat i denne perioden, post gjennombruddene til Eagles, Linda Rondstadt og Browne selv, hadde tatt over som Los Angeles nye musikermafia; gitaristene David Lindley og Waddy Wachtel, bassisten Bob Glaub og trommeslageren Larry Zack. Dessuten en generasjon sangere som forsto hvor vokalharmoniene skulle plasseres; John David Souther, Lindsey Buckingham og Stevie Nicks, Bonnie Raitt og Rosemary Butler og Beach Boy Carl Wilson.

Anno 2002, året før han døde. Foto: Peter PalladinoAnno 2002, året før han døde. Foto: Peter Palladino

Men selv om Jackson Browne støpte «Warren Zevon» i sin egen form, det FM-radiotilpassede lydbildet som raskt hadde gjort California-rocken til modellen for en sjelden kombinasjon av kredibilitet og kommers, så er det Warrens Zevons unike stemme, både som litterær låtskriver og som sanger, som gjør at «Warren Zevon» simpelthen må befinne seg i enhver platesamling med selvrespekt.

På 1980-tallet laget vi til og med en T-skjorte i musikkbladet BEATs redaksjon med tittelen på en av sangene herfra som slogan; «I'll sleep when I'm dead» ble rett og slett en norsk hit T-skjorte. Da hadde BEAT også bidratt til et norsk gjennombrudd for Zevons comebackalbum «Sentimental Hygiene» (1987).

Maktdemonstrasjon

Zevon demonstrerer på «Warren Zevon» hvilket spenn han besatt som tekstforfatter, han leverer utsøkte vareprøver på hele sitt spekter fra romantiske ballader («Hasten Down The Wind») til bitre oppbruddsanger («The French Inhaler»), fra hardkokt doprealisme («Carmelita») til barflyen i avslutningsmesterverket «Desperados Under The Eaves», der den udødelige setningen faller; «If California slides into the ocean, like the mystics and the statistics say it will, I predict this motel will be standing until I pay my bill...».

Ikke overraskende hadde han kynikerens blikk på hedonismen som film- Hollywood og 70-tallets Los Angeles rockaristokrati delte broderlig, levert med svart humor i «Poor Poor Pitifull Me». Akkurat som sin gode venn Hunter S. Thompson var Zevon tilhenger av subjektiv litterær research. Gjerne med flaska i den ene hånda og pistol i den andre.

22 år etter at denne platen kom ut, har Rhino Records sørget for en en eksemplarisk lydmessig oppgradering, de har hektet på en hel CD med femten demoer, alternativopptak og livespor, som ytterligere hjelper til å forstå prosessen som ledet frem til platen som rett og slett er en av de aller fineste.

«Warren Zevon» inneholder:
«Frank And Jesse James»
«Mama Couldn't Be Persuaded»
«Backs Turned Looking Down The Path»
«Hasten Down The Wind»
«Poor Poor Pitiful Me»
«The French Inhaler»
«Mohammed's Radio»
«I'll Sleep When I'm Dead»
«Carmelita»
«Join Me In L.A.»
«Desperadoes Under Uhe Eaves»

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Retrohue her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden

Personvernpolicy