Meny

New Order: «Movement» / «Power, Corruption & Lies» / «Low-Life» / «Brotherhood» / «Technique» [«The Factory Years»] (Factory/Rhino/Warner)

Mesterlig fabrikert

 

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

New Orders utgivelser på Factory Records er ute i nye og oppgraderte utgaver. Å følge de første ti årene til bandet avduker en enormt kreativ og banebrytende utvikling.

«Movement» (Collector's Edition)«Movement» (Collector's Edition)

At et band som er konstruert på restene av et annet, frontet av en vokalist som egentlig ikke kan synge, skaper musikkhistorie er ikke akkurat hverdagskost. Kvaliteten på New Orders fem første album er foruten å være slående jevn, også en formidabel forvandling vi knapt har sett maken til på denne siden av The Beatles' musikalske utvikling fra start til mål.

Da New Order reiste som fugl Føniks etter at Ian Curtis tok sitt eget liv i 1980 og samtidig satte spikeren i kisten for Joy Divisions videre eksistens, til de gjenlevende medlemmenes store frustrasjon, var det ikke selvskrevet at bandet kunne eller skulle fortsette. Det gjorde de da heller ikke, men New Order sto likevel relativt kjapt opp fra asken som knapt hadde lagt seg.

I mars 1981, snaue ti måneder etter Curtis' død, kom New Orders første singel i form av «Ceremony». Låten er skrevet av Ian Curtis og skulle opprinnelig også ha blitt en Joy Division-innspilling. På dette tidspunktet låt ikke New Order fjernt fra sitt opphav, den vesenligste forskjellen var at Bernard Sumner, en betydelig svakere vokalist enn avdøde Curtis, hadde overtatt mikrofonen.

Sumner har aldri vært en stor sanger. Men han har i aller høyeste grad bidratt til å prege New Orders uttrykk og står utvilsomt for et av bandets mest karakteristiske særtrekk. Ved å følge bandets utvikling fra den spede starten i 1980 til 1989 er det ikke vanskelig å se den enorme utviklingen Manchester-bandet har gjennomgått.

New Order startet som like dystre og mørke som forløperen. Det mørke debutalbumet «Movement» er et suverent bevis på dette, og står også tilbake som en plate som føles som en helt naturlig og riktig videreføring av Joy Divisions dystre musikalske univers.

«Power, Corruption & Lies» (Collector's Edition)«Power, Corruption & Lies» (Collector's Edition)

I det hele tatt preger referansene til Ian Curtis' og Joy Division «Movement» tydelig og kler inn hele produktet - fra coverdesign til låtstruktur. Låtene «I.C.B.» (som står for Ian Curtis Buried) og «The Him» handler sågar om deres tidligere sanger. Bandets gamle produsent Martin Hannett styrer fremdeles spakene, men det skulle bli siste gang de jobbet sammen.

Bonusdisken til «Movement» inneholder New Orders singler fra samme periode, inkludert både A og B-sider, utvidete og/eller alternative innspillinger. Factory Records var aldri spesielt keene på å inkludere singler på albumene sine, og «Movement» inneholder i likhet med tildigere Joy Division-album ikke bandets singler fra samme periode.

Derfor finnes deutsingelen «Ceremony», i likhet med oppfølgerne «Temptation» og «Everything's Gone Green» (inkludert B-sider) med på bonusdisken som følger med «Movement». Samlet gir dette et riktig og tydelig perspektiv på hvor og hvordan New Order opererte i sine første to leveår.

Etter en pause ble overgangen til det «nye» New Order markant da bandet i mars 1983 fulgte opp med tolvtommerklassikeren «Blue Monday». Drevet av tung synthbass med et banebrytende diskobeat hadde New Order med ett tatt et syvmilssteg fra Joy Division-sounden og sto med dette definitivt på egne ben.

Singelen, som opprinnelig kun ble gitt ut som en tolvtommers vinylsingel, regnes som en av de mestselgende utgivelser innen dette formatet gjennom tidene, og står samtidig tilbake som en av de lengste låtene som noensinne har nådd så høye listeplasseringer med sine drøye syv og et halvt minutts spilletid (den nådde tredjeplassen på de offisielle britiske singellistene i 1983).

Men som seg hør og bør i Factorys alternative utgivelser, så kom heller ikke «Blue Monday» med på New Orders neste og andre album «Power, Corruption & Lies», som fulgte i mai 1983.

«Low-Life» (Collector's Edition)«Low-Life» (Collector's Edition)

Produksjonen er lettere, til dels ivaretatt av bandets nye frontmann Bernard Sumner, men samtidig langt mer preget av synther og klubbeats. Ingen av sporene ble likevel ikke helt uten videre lett tilgjengelige for dansegulvene på datidens diskoteker.

Til det var bandets uttrykk fremdeles for mørkt og dystert, selv om albumet bar preg av at New Order langt på vei var i ferd med å finne seg målt mot sin dystre fortid som Joy Division.

Noe som tydelig framkom da neste singel «Confusion» dukket opp i august samme år - også den kun utgitt som tolvtommer. Her har bandet hyret inn hip hop- og electro-guruen DJ Arthur Baker fra New York som produsent, og bandet tar ytterligere et steg videre inn i klubbland.

Heller ikke «Confusion» er å finne på «Power, Corruption & Lies», men er med på bonusdisken som følger nyutgivelsen av albumet. Den mer balanserte, men like fullt synthorienterte «Thieves Like Us» og dens mystiske halvbror «Murder», er å finne på bonusdisken, som samlet viser New orders kanskje viktigste utvikling fra dyster undergrunnshelter til klubbkonger.

På deres kanskje mest helstøpte album til dags dato, «Low-Life» fra 1985, viser New Order enda tydeligere at de er et band i full utvikling. På dette tidspunktet har bandet tilsynelatende funnet sitt helt unike lydbilde, men må samtidig finne seg i å dele sitt publikum med samtidige The Cure, et band som på dette tidspunktet ligger tett opp til New Order i stil så vel som innhold.

«Brotherhood» (Collector's Edition)«Brotherhood» (Collector's Edition)

For første gang i Manchester-bandets historie viker Factory fra regelen om ikke å inkludere singler på albumet, og førstesingelen, «The Perfect Kiss», er inkludert på albumet i en kortere versjon enn den som var å finne på tolvtommeren med samme tittel.

Den noe mer klubborienterte «Sub-Culture» dukket også først opp på «Low-Life», men levde sitt liv videre på dansegulvet i ymse kledelige klubbmikser og suggererende dubversjoner («Dub-Vulture»).

Ellers står «Low-Life» også tilbake som det mest varierte i New Order-katalogen med klubb-perler og alternativ indierock i skjønn forening. Kanskje er dette bandets beste album totalt sett.

I perioden fra «Low-Life» dukket opp i mai 1985 til oppfølgeren «Brotherhood» så dagens lys i september 1986, hadde New Order rukket å legge Amerika for sine føtter. Delvis takket være tolvtommersingelen «Shell-Shock», som var en del av lydsporet til kassasuksessen på kino, «Pretty In Pink», med tenåringsstjernen Molly Ringwald i hovedrollen. Også denne er å finne på bonusdisken som følger «Low-Life».

Med «Brotherhood» hadde New Order for alvor satt sitt preg på - ikke bare den britiske, men også den internasjonale klubbscenen. Noe ikke minst singlene «Bizarre Love Triangle», «State Of The Nation», «Touched By The Hand Of God» og monsterhiten «True Faith» (en av bandets største hits) som kom året etter, er gode eksempler på. Alle er inkludert i utvidete og/eller remiksede versjoner på bonusdisken som følger med «Brotherhood».

Referansene til The Cure som preget forgjengeren var fremdeles synlige, men samtidig ble Pet Shop Boys kanskje det bandet som utfordret New Order aller mest i denne perioden.

«Technique» (Collector's Edition)«Technique» (Collector's Edition)

I likhet med «Low-Life» sto New Order selv for produksjonen, og sånn sett føles «Brotherhood» som en naturlig videreføring av nettopp dette albumet. Låtmessig er ikke «Brotherhood» et like sterkt album, selv om vi også finner noen perler her.

Noe nevnte «Bizarre Love Triangle», «All Day Long» og sjarmerende og småvittige Lou Reed-flørten «Every little Counts» er gode eksempler på.


For mange står imidlertid «Technique» fra 1989 tilbake som New Orders mesterverk. Siden sist bandet ga ut et album hadde housekulturen blomstret opp, en sjanger som tydelig setter sitt preg på albumet, som for øvrig er spilt inn på klubb-ferieparadiset Ibiza.

New Order anno 1989 er ikke lenger et dystert annenrangs Joy Division, men derimot et vaskeekte klubb-band med et særegent uttrykk. De er med ett en døråpner for en ny kultur som skal prege musikklivet samtidig som bnandet blir pionerer for housekulturen som etter hvert overtar klubbkonseptene som 90-tallsungdommen danser hemningsløst til inn i det nye tiåret.

Som for eksempel i New Orders egen hjemby, Manchester, hvor Factory Records grunnlegger Tony Wilson (1950-2007) spytter inn alt av kapital som New Order har tjent inn for å åpne klubben The Haçienda før byen uformelt ble omdøpt til Madchester. Blant annet skal alt gjenværende overskudd fra salget av «Blue Monday» ha gått til å drifte klubben.

Ved siden av Bernard Sumners skrale, men like fullt originale stemmeprakt i kombinasjon med Peter Hooks lett gjenkjennelige bassriff, satte New order sitt tydelige preg på hvordan britisk alternativ britisk musikk utviklet seg gjennom 1980-tallet.

«Blue Monday» (1983)«Blue Monday» (1983)

New Order har kanskje noe ufortjent havnet i skyggen av Joy Division (dog har de heller aldri levert et like solid album), men disse fem platene avslører at dette definitivt ikke er et band hvis betydning kan eller skal avskrives.

New Order-albumene som de ga ut på Factory-etiketten på 80-tallet er altså ute i fem separate, doble såkalte «Collector's Edition»-utgaver. Lyden er formidabel sammenlignet med de originale CD-utgavene, og ekstramateriellet gjør hver og en av dem til obligatoriske investeringer for sanne fans av bandet.

New Order var ved siden av bysbarna i The Smiths kanskje 8o-tallets aller viktigste band i Storbritannia. Selv på utgivelsene etter Factory-perioden, spesielt «Republic» (1993) og «Get Ready» (2001), har New Order bevist at de fremdeles har livets rett selv om sistealbumet «Waiting For The Siren's Call» (2005) vitner om tendenser til kreativ nedtur.

Peter Hook forlot som kjent bandet i fjor, og det gjenstår å se om Bernard Sumner, og Stephen Morris (trommer) vil vise seg i stand til å tangere sine første fem utgivelser sammen med sin nye medspiller Phil Cunningham, som overtok etter keyboardist Gillian Gilbert i 2001. Det betviles at de finner en like karakteristisk bassist som Hook, men det er jo lov å håpe...


«Movement»

(Factory 1981 - Rhino/Warner 2008)
Karakter: 7/10


«Power, Corruption & Lies»

(Factory 1983 - Rhino/Warner 2008)
Karakter: 7/10


«Low-Life»

(Factory 1985 - Rhino/Warner 2008)
Karakter: 8/10


«Brotherhood»

(Factory 1986 - Rhino/Warner 2008)
Karakter: 7/10


«Technique»

(Factory 1989 - Rhino/Warner 2008)
Karakter: 8/10


Les også:
Formidabelt gjenhør

(om Joy Divisions tre opprinnelige album i samme serie som ble relansert for et år siden)


Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus