Filmdiva på Oslo-besøk

Onsdag var hun i Oslo, for å kaste glans over Cinematekets visning av Luchino Viscontis klassikerfilm"Leoparden":

Cardinale er født i Tunisia, oppvokst i Italia og bosatt i Paris. Men mesteparten av livet har hun levd i rampelyset. I dag kan den 71-årige filmdivaen se tilbake på over 100 filmer, og en fortid som et hett sexsymbol i Sophia Loren- og Brigitte Bardot-divisjonen.

- Jeg var heldig. Jeg var på rett sted til rett tidspunkt. 1960-tallet var et utrolig spennende tiår, og jeg fikk jobbe med datidens mest spennende regissører, smiler Claudia Cardinale, like avvæpnende som scenevant, om starten på karrieren

Lever med Leoparden

To av regissørene som førte Cardinale fram i rampelyset var Federico Fellini og Luchino Visconti. Det var Fellinis klassiker «8 ½» som sikret hennes internasjonale gjennombrudd i 1963, men det er Viscontis «Leoparden» som har ført Cardinale til Oslo.

Ut oktober har nemlig Cinemateket i Oslo en Visconti-kavalkade, og onsdag 1. oktober blir det første visning på hans Gullpalme-belønnende filmklassiker «Leoparden». Med Cardinale på plass i salen, som æresgjest.

- Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har sett «Leoparden», den følger meg overalt. Den lever ikke bare godt på filmklubber og filmfestivaler, musikken derfra blir til og med meg inn på toaletter på sicilianske restauranter, forteller Cardinale om filmen som spinner sin handling rundt en dramatisk fase i en siciliansk adelsfamilies liv.

Claudia Cardinale besøker Oslo. Fra filmen 8 1/2.

Visconti og Fellini

Hennes mannlige motspiller i «Leoparden» er Burt Lancaster. Sistnevnte fikk visstnok rollen etter press fra filmens produsent, mot Viscontis sterke og uttalte vilje. Cardinale smiler ved minnet av det første opptaket med Lancaster, i New York.

- Det var en katastrofe, med store friksjoner mellom Visconti og Lancaster. Men selv om det gikk veldig trått til å begynne med, så fant de tonen etter hvert. Og da filmen var ferdig innspilt hadde de blitt veldig gode venner, sier Cardinale, som gir uttrykk for stor respekt både for Visconti og hans italienske rival Fellini. To store personligheter som hun karakteriserer som direkte motsatser.

- Fellini var gal, han elsket kaos og improvisasjon på sine innspillinger. Da du jobbet for ham, visste du aldri hva som ville skje. Med Visconti var det motsatt. Han elsket kontroll og kontrollerte den minste detalj. I tillegg var han veldig alvorlig, og det var ikke mulig å smile eller småsnakke mellom opptakene. Der handlet alt om konsentrasjon. Visconti var fryktelig krevende, men det var også veldig givende å jobbe med ham, minnes Cardinale.

Både film og teater

Foruten sine roller i Fellini- og Visconti-filmer kjenner nok nordmenn henne best fra Sergio Leones spagettiwesternklassiker «Ondt blod i vesten» samt Peter Sellers-komedien «Den rosa panteren». Mindre kjent er (naturlig nok) at hun også har lang fartstid fra fransk teater.

- Jeg har likt vekselbruket mellom film og teater, men opplever teater som mer krevende. Der er det jo katastrofe dersom du glemmer en replikk, mens du i en film bare kan ta opp scenen om igjen, sier filmlegenden.

Fantastisk mann

Med sin lange fartstid i bransjen, slipper hun selvsagt heller ikke unna et spørsmål om en annen filmlegende, nylig avdøde Paul Newman.

- Da jeg skulle jobbe i Hollywood en periode, fikk jeg låne huset hans. Sammen med Marlon Brando var Paul Newman den beste skuespilleren av sin generasjon. Respekten for ham blir ikke mindre av at han styrte unna stjernelivet og gjorde en viktig samfunnsinnsats. Han var en fantastisk mann, som dessuten var gift med den samme kvinnen i hele sitt liv. Paul Newman var unik, fastslår Claudia Cardinale.

Som for øvrig tidligere har uttalt at «ekteskapet fungerer best, når begge ektefellene forblir litt ugift».