Jan Roar Leikvoll: «Eit Vintereventyr», (Det Norske Samlaget, 2008, 153 sider)

Modig debut

<p class="hidden"> </p>
 

<pMed setting i en arbeidsleir loser Leikvoll oss gjennom et umennesklig miljø. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jan Roar Leikvolls «Eit vintereventyr» er en fantastisk dog grusom debutroman om menneskets begrensninger, vilje og kjærlighet til andre mennesker, og til selve livet. Handlingen foregår i et miljø vi får vite lite om, vi skjønner at det dreier seg om en arbeidsleir, men det er ingen referanser til hvem jeg-personen egentlig er, hvor historien foregår eller i hvilken tid vi befinner oss.

Leikvoll leker imidlertid med leserens tolkningsrammer; små hint om at arbeidsleiren egentlig er en konsentrasjonsleir satt opp for å utrydde de såkalte «sjuke» og at handlingen kan foregå i Auschwitz. Språket i romanen oppholder på denne måten leseren og inkluderer han eller henne i historien ved hjelp av sin leserens egen tolkning.

Kjønnsløs men kompleks

Hele romanen fortelles fra jeg-personens synsvinkel. Han fremstiller seg selv på mange måter som en nøytral person; han er «kjønnsløs» ved at han er feminin, slank og mjuk, kler seg i kvinneklær hvis han kan, og tenker på kjærligheten han kan gi unge gutter. Samtidig blir han fremstilt på en annerledes måte i forholdet til romkameraten og kollegaen Hans. I dette bildet er han en mer maskulin person, noe som kommer fram også i forholdet til hans egen kropp. Denne tvetydigheten både forfører og skremmer leseren. Man aner at dette ikke er et varig sted for jeg-personen, samtidig skjønner man at han kan gjøre en forskjell ved at han fremdeles innehar menneskelige trekk i en verden der menneskelighet og empati er fraværende.


Denne jeg-personens indre og ytre, er bare noen av kontrastene man finner i «Eit vintereventyr». Man leser om grusomhet og glede, menneskelighet og motbydelighet, kjærlighet og konspirasjon. I arbeidsleiren er alle de moralske konvensjonene vi forholder oss til daglig borte, noe som både provoserer og kan framstå som underlig.

Utfordrer leseren

Evnen til å gjøre seg selv nødvendig eller uunværlig gjør at jeg-personen og Hans hele tiden må strekke seg så langt som mulig for å tilfredsstille de overordnedes ordre. Dette gjør at ikke bare at leserens egen tolkning blir utfordret, men leserens egen oppfatning av de grusomme handlingene som blir beskrevet blir utfordret. Kan drap rettferdiggjøres? Hvor langt kan man strekke seg som menneske for å selv overleve?


På tross av at romanen foregår i et slags vakuum, er det en refleksjon av livet på utsiden som gjør at jeg-personen makter å overleve. Personen lengter etter inntrykkene på utsiden, luktene og lydene. Dette benytter jeg-personen enhver anledning til å suge inn og fantasere omkring. Også kameraten Hans lengter etter livet på utsiden, men da kun etter kjæresten Merle. Siden Hans bare blir beskrevet fra jeg-personens synsvinkel, forblir hans historie mer eller mindre ukjent.


«Eit vintereventyr» gir oss en historie som er både rørende, opprørende og sterk. Jan Roar Leikvoll formidler dette i et enkelt språk full av både ekle detaljer og vakre beskrivelser av noe som man ikke skulle tro omgivelsene ga grunnlag til. En lovende debutant.

Les også:
Bokanmeldelser i ABC Nyheter

ABC Nyheter Litteratur

ABC Nyheter Kultur


Les mer om litteratur på Startsiden

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden
Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus