Øystein Sunde: «Meget I Sløyd» (Spinner/Sonet/Universal)Meget i musikk
<pPå sin nye plate dykker Øystein Sunde ned i bluegrassen og tilfører sjangeren sin egen signatur.</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
«Meget I Sløyd»
Øystein Sunde beskriver sin bluegrasshistorie i tyveårsskritt i en liten covertekst bakpå nye «Meget I Sløyd», fra starten på sekstitallet med inspirasjonen fra Flatt & Scruggs som førte til det som muligens var Norges første ensemble dedikert til Bill Monroes egen musikk, Christiania Fusel & Blaagress (1968).
Via en studiotur til Nashville i 1988, med giganter i bluegrass-faget som Jerry Douglas, Bela Fleck og Mark O'Connor på laget, der resultatet ble den ikke spesielt forbigåtte plata «Kjekt Å Ha».
Det siste spranget går frem til midten av det nye årtusenet og fylkingen av bandet som nå, i likhet med plata, heter Meget I Sløyd. Fem godt over gjennomsnittet klåfingra musikere som alle har vært involvert i sentrale bluegrass-sammenslutninger i Norge de siste 10-20 årene; banjospiller Terje Kinn, felespiller og mandolinist Øystein Fosshagen, dobroist Knut Hem, kontrabassist «Knerten» Kamfjord og mandolinist og gitarist Stein Bull-Hansen.
Det kan høres ut som om Øystein Sunde her har funnet helt hjem, med sine enda nyere gitarkamerater. For det er ingen tvil om at denne sekstetten har det morsomt, ikke bare når de står på scenen og blir møtt av et latterklart Sunde-publikum, men også i studio der det, som kjent, raskt kan bli mer anstrengte tilstander.
Bluegrassen er selvfølgelig som skapt for Sundes ordmitraljøser, grooven i bluegrass, ofte drever fram av mandolinen, er perfekt for hans auksjonariussang-stil.
Tekstene er, som oftest når Sunde slipper plate, et omfattende og samtidig skrått oppgjør med tingenes tilstand. Definitivt ikke i form av politiske paroler, heller med drepende portretter av tidstypiske karakterer som nystyrtrikingen i «Han Hadde Båt» og datasabotøren i " «Å Få Dagen Til Å Gå». Eller teknologien som skaper to nye problemer for hvert det løser, som i «Sentralbordsangen».
Sunde har i bortimot 40 år smelt av seg slike tekster som et helt laug standup-komikere nå lever fett av, ingenting tyder på at han har mistet evnen til å se det dustete, håpløse, breiale eller bare beint frem merkelige som utspiller seg under nesa på oss her i annerledeslandet.
Det som kanskje løfter «Meget I Sløyd» ytterligere noen hakk over Sunde-gjennomsnittet er medmusikernes åpenbare evne til å understreke, løfte frem eller kommentere med kjappe detaljer eller halsbrekkende sitater. Både «Pengegaloppen» og «Julekveldsvisa» fyker forbi.
Et par sanger er sundifiseringer av gamle sanger, Mississippi Sheiks «Sitting On Top Of The World» («Sitter Her Og Har Det På G») og Lester Flatts like klassiske «Roll In My sweet Baby's Arms» («Sett Deg I Armkroken Min»). Sistnevnte var også med i en versjon med Ivar Medaas & Sunde på fjorårets bluegrasssamling «Pay Me My Money Down».
Aller best, åpninga på «Det Var I '68»; «Det var i '68, vi møttes på ei strand. Du var Mariuanna Fly-Fly, og jeg var Marlborough mann/Jeg røyka sokka dine i ei blomstereng, og hadde hilst på hele Mumidalen før vi var i seng».
Var det noen som sa «Den Siste Revejakta»?
