Bittersøt

En gatemusikant møter en tsjekkisk jente som selger roser i en gågate i Dublin. Han har en sidejobb som støvsugerreparatør, og hun har en ødelagt støvsuger. De faller for hverandre gjennom musikken.

Filmen vant publikumsprisen under Sundance Filmfestival i fjor. Det er en musikal, men langt fra den typen som kom forrige uke med «Mamma mia!». «Once» sitt lydbilde består av lavmelt folk, piano og gitar. Det er heller ingen som bryter ut i spontan sang uten at det er plass til det i handlingen. Musikken løfter filmen, men den står også godt på egenhånd.

Glen Hasard spiller gatemusikanten. Han er tidligere kjent fra filmen «The Commitments» og er vokalist i det irske bandet «The Frames», der også regissør John Carney spiller. Den tsjekkiske blomsterpiken spilles av Markéta Iglová. Hovedrolleinnehaverne har sammen skrevet låtene til filmen, og fikk Oscar for innsatsens under årets utdeling. De ble også kjærester under innspillingen.

«Once» er en sjarmerende film. Den er varm, og karakterene virker ekte. Som kjærlighetsfilm er den motsatsen til en Hollywood-film. Kjærlighet er formidlet gjennom små vakre, men udramatiske øyeblikk. Ingenting sies, alt vises gjennom blikk, kroppsspråk og musikk. Dette er både filmens styrke og svakhet. En styrke fordi det føles som om vi ser noe som er ekte, men svakhet fordi det iblant kan føles langtekkelig.

Det er en veldig snill og menneskelig film. Alle er litt triste, men har et godt hjerte. I den grad det finnes konflikter er det på innsiden av hovedpersonene. Iblant virker beskjedenheten i uttrykket nesten påtatt. De hadde riktignok et lite budsjett, men kameraet er så ustødig og bildekvaliteten så dårlig at man nesten føler at det er lagt på litt ekstra for å gi filmen mer autentisitet. Likeledes er karakterene så fattige og godhjertede at det iblant føles som en klisjé.

«Once» har blitt et pusterom fra Hollywoods formula-baserte romantiske drama. Den er ikke spesielt spennende eller utfordrende, men det er en søt liten kjærlighetshistorie.