Simon Malkenes, Apokalypse nå igjen? Samlaget 146 sider, nynorsk.

Banalt om undergang

<pMennesket har alltid levd i de siste tider. Denne langvarige tilstanden krever solid analyse, ikke lettbent prat om apokalypse.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Simon Malkenes, Apokalypse nå igjen? Samlaget 146 sider, nynorsk.


Amerikansk ideologi og retorikk er like gammel som USA selv, men når en leser Simon Malkenes bok "Apokalypse nå igjen?" kan en få inntrykk av at forfatteren nettopp har oppdaget ideologien og mytene amerikansk retorikk er bygget på. Deretter, hoppende av entusiasme, har han skrevet en bok om apokalypsen i språket. Stilen er opprømt og lettbeint, og boken er nettopp lettvint og lite nytenkende. Flere ganger tar jeg meg i lure på hvor konsulentene var da manus var inne til vurdering.

Overfladisk

Malkenes forsøk på å "avkle" amerikansk politisk retorikk som apokalyptisk, minner mer om et tidsriktig, politisk korrekt framstilling, enn om interessant apokalyptisk lesning. I ett av kapitlene serverer forfatteren en enkel fortolkning av Al Gores film "En ubehagelig sannhet" som en apokalyptisk fremstilling, hvilket en ikke trenger lese denne boka for å forstå at den er.


Dette eksempelet er illustrerende, og Malkenes tyr over hele linja til enkle eksempler og gjennomdiskuterte problemstillinger, noe som gjør det hele lettvint og uinteressant. Forfatteren går i det hele tatt rett inn i den politisk korrekte meningshegemoniet, og jeg må konstatere at boka neppe er beregnet på andre enn lesere som er langt under middels godt orientert både i utenrikspolitikk og klimadebatt.

Hopper over media

En interessant perspektiv er medienes behov for dramaturgi der det å spille på folks frykt og nysgjerrighet inngår som viktige virkemidler, men Malkenes har utelatt medienes kontroll over offentligheten der kampen mellom de gode og de onde blir definert ut fra bildebruk og beskrivelser og fokuserer nesten utelukkende på amerikansk retorikk med noen få eksempler fra Norge.

Et eksempel på mediedramaturgisk kamp mellom det gode og det onde, er når tyske Josef Fritzl, mannen som sperret datteren inne i kjelleren i 24 år og fikk syv barn med henne, i mediene omtales som et monster.


Her er Fritzl den onde, datteren den gode, og datteren reddet ut av kjelleren til paradis (verden utenfor). Er dette apokalyptisk, eller er det rett og slett medienes måte å bygge opp en følelsesladet thriller som skal fange leseren? Malkenes ville nok mene det første, jeg som journalist det siste. Apokalyptisk lesning og undergangen blir kort sagt for fjernt og teoretisk.

Lite reflekterende

At blant andre miljøbevegelsen utnytter dette mediedrevne behovet for dramaturgi og spenningskurver, noe som igjen gjør apokalyptisk tenkning og skremsler om klimadrevne katastrofer til glitrende hjelpemidler, kan like gjerne sies å være fortellertekniske grep som dommedagsprofetier. En kan si at dommedagsprofetiene heller enn en konstant pågående språklig kamp mellom det gode og det onde, er en innarbeidet fortellerteknikk.

"Det er apokalypsen som styrer politikarane, staten og til slutt historia", skriver Malkenes på bokens siste side. Her kan en snu opp ned på påstanden, og si at politikerne utnytter apokalyptisk retorikk til å få velgerne med seg, blant annet som USA i krigen mot terror.

Indre samhold gjør som kjent sterk mot en ytre trussel. I det hele tatt fremstår boken som lite reflekterende.

Det ser i det hele tatt ut som om forfatteren har gått seg fast i en apokalyptisk tunnel, der alt ser ut til å dreie seg om dommedagsprofetier. Jeg vil påstå at vi ikke er så opptatt av undergangen selv om skapelsesberetninger om himmel og helvete er noe samfunn over hele verden har forholdt seg til siden tidenes morgen.

Mystikken fenger

Malkenes skriver at vi i vår del av verden smykker oss med å være et sekulært samfunn, men er vi egentlig det? I harde tider når pest og undergang truet, søkte folk til kirkene. Når vi igjen står overfor trusler vi ikke vet om vi kan håndtere, les klimaet, blomstrer interessen for det religiøse opp, om enn på et annet plan enn før. Men menneskets higen etter mystikk, jamfør bestselgerboken DaVincikoden av Dan Brown, er ikke nødvendigvis et bevis for at det aldri før har vært så mange mennesker opptatt av apokalyptisk retorikk som nå, slik Malkenes ser ut til å tro.

"I norsk kosmologi er Norge ein fredsnasjon med historisk og guddommeleg innsikt i fred", skriver Malkenes. Nok et eksempel på politisk korrekte påstander, og meninger som er allemannseie.

Lite selvstendig

Boken bærer i det hele tatt preg av en lite selvstendig tankegang rundt apokalypsen i retorikken. Sitatene og eksemplene virker tilfeldige. Malkenes gjentar seg selv og poengene sine til det kjedsommelige, og det hele blir ganske banalt. Boken hadde bedre passet som et kortere essay i tidsskrift, enn som bok mellom stive permer.

Muligens kunne den fungert som et kåseri over vår tids fokus på katastrofer. Eventuelt kunne Malkenes analysert hvordan apokalyptisk retorikk og dramaturgi brukes av både forskere og medier til å få fram alvorligheten i truslene verden står overfor, blant annet klimatrusselen, heller en å trekke paralleller til Bibelens dommedagsprofetier og Johannes åpenbaring. Det hele blir rett og slett litt for banalt.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus