(Foto: Scanpix)
Espen Lind: «Army Of One» (Universal)Fullstendig glattbarbert
Espen Lind har laget et album som mangler det aller meste.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Fordi Espen Linds nye plate, «Army Of One», har mottatt gode anmeldelser både her og der, hadde jeg en relativt god følelse da jeg puttet den runde sølvdingsen inn i spilleren. 35 minutter og 37 sekunder senere var jeg hellig overbevist om at flere av mine kolleger må ha fått solstikk sånn cirka samtidig. Som den objektive journalist jeg er ga jeg min navnebror enda en sjanse. Men uansett hvor hardt jeg prøvde å like «Army Of One» følte jeg at jeg vandret rundt i et tomt rom, der selv luften sleit med å puste. Etter det tredje forsøket måtte jeg ha førstehjelp fra mine nærmeste.
Å anmelde plater som gir deg null og niks er ingen smal sak. Det er litt som å lytte til ingenting. En øvelse som stort sett tilfaller filosofer og teologer. Når det er sagt; ingenting er da i hvertfall noe. Og dette noe innebærer i Espen Linds tilfelle at han prøver å skrive popsanger som skal fenge det norske folk. Noe han åpenbart lykkes med.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenHvilket igjen innbærer at det egentlig er meg det er noe galt med. Det er mine musikalske referanser, mine øreganger og min dømmekraft som totalt har sviktet. Jeg burde sporenstreks rekke opp hånda, be om nåde og tre inn i flokken.
Men det kommer jeg ikke til å gjøre.
I mitt hode har Espen Lind laget en plate som er kjemisk renset for det man så fint kaller særpreg. Produksjonen, som tidvis minner om lydbildet på Kurt Nilsens siste plate, er så til de grader tam, sjelløs og forutsigbar at Espen Lind bør melde seg på kurs i fallskjermhopping, rafting og fjellklatring før han i det hele tatt vurderer å sette føttene sine i et studio igjen. Å høre på «Army Of One» er nemlig som å gå i ringen med en person som går i bakken før kampen har begynt.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenLåtene på «Army Of One» er med ett hederlig unntak middelmådigheter. «Clearly You Are Falling In Love», «Sweet Love», «Childhood Fields Of Clover», «The Music Takes You There» og tittellåta er og blir falmede kopier av en haug låter jeg har hørt én milliard ganger før. En mer spennende og nyansert produksjon kunne i det minste tilført låtene en anelse særpreg. Når tøffe-Espen begynner å banne på «Hopelessly Happy» blir jeg så flau at jeg må løpe ut av rommet.
Artikkelen fortsetter under annonsenPlatens hederlige unntak er «Scared Of Hights»; en helt grei poplåt som sikkert vil treffe mange ungpikehjerter. Lind skal også ha pluss i margen for å ta i bruk det svært undervurderte instrumentet ukulele.
Vokalmessig er selvfølgelig alt på stell. Linds lyse stemme treffer tonene hver bidige gang. Problemet er at den ikke treffer meg. For som resten av plata høres Linds stemme ut som den har blitt dyttet gjennom et lydfilter som fjerner alt som kan minne om særpreg, tilstedeværelse og troverdighet. Tilgjort og forfinet er vel ord som passer godt i denne sammenhengen.
Tekstene? Konstruerte engelske setninger satt sammen av en norsk artist har aldri vært min greie. Når man jobber med tekster, er det en forutsetning at man tar i bruk et språk man behersker om målet er å få fram de språklige nyansene i det man formidler.
«Army Of One» er musikkens svar på damebladet Elle. Et blad som har som mål å dyrke fram det overfladiske og motstandsløse. Et blad som forteller deg alt om ingenting. Og det er da noe.
