Fortsatt finnes det slaver

(ABC Nyheter/Mauritania): ABC Nyheters reporter er gjest i et tradisjonelt mauritansk middagsselskap. De arabiske mennene er kledd i lange, hvite kjortler, mens en svart tjener tilbyr håndvask, serverer drikke og te rundt et overdådig matbord. For et utrent, vestlig øye er det umulig å vite hvem som er slaver og hvem som er tjenere i det tradisjonelle samfunnet. Men rangordningen er uansett krystallklar.

- Slaveri eksisterer fortsatt i Mauritania og preger alle ledd av samfunnet, hevder Boubacar Ould Messaoud, presidenten i SOS Slaveri (SOS Esclavages).

Organisasjonen han leder bekjemper slaveri i Mauritania, ørkenstaten som ligger mellom det arabiske Nord-Afrika og Afrika sør for Sahara, på grensen til middelhavet.

Underlagt nomadene

Som slaver var de svarte i Mauritania gjennom århundrer underlagt den tradisjonelle nomadebefolkningen, og selv om de fleste i dag er løst fra dette eierskapet, er Mauritania fortsatt et av de få landene i verden der slaveri eksisterer i tradisjonell forstand.

- Slaven har en eier som ikke trenger å gi ham noen form for lønn eller penger, han har ingen personlige rettigheter, kan ikke arve og heller ikke gifte seg uten sin herres tillatelse, sier Messaoud.

I Mauritania er samfunnet delt mellom «de hvite», bidan, som stammer fra berbiske og arabiske klaner, og «de svarte», al-soudaniyin. Et flertall av befolkningen snakker en variant av arabisk, den lokale dialekten hasaniyya, men mange er av afrikansk opprinnelse. Deres forfedre adopterte den arabisk-berbiske nomadekulturen.

Imamer forsvarer slaveriet

Forsvaret av slaveholdet kommer gjerne i en islamsk innpakning, i et land der 99,8 prosent av innbyggerne er muslimer.

- Et stort flertall av de islamske lærde forsvarer slaveriet eller later som om det ikke eksisterer, sier Messaoud.

Kvinner blir fortalt at de, for å holde seg dydige og ærbare, må la være å jobbe, og heller overlate husarbeidet til slavene.

SOS Slaveri mener at de religiøse ledernes forsvar av slaveholdet strider med Koranen. Svarte slavekvinner, som overtar de dydige kvinnenes husarbeid, er like muslimske som deres litt blekere trossøstre.

- Islam forbyr slavehold av andre muslimer. Forsvar av slaveri er misbruk av religionen, og har bakgrunn i at det store flertallet av imamene og de islamske lærde selv kommer fra familier som har vært slaveeiere.

Tabubelagt problem

Boubacar Ould Messaoud. Foto: Lars Akerhaug.

- Fra statlig hold er det ingen som snakker klart om dette, men det finnes fortsatt mange tilfeller av slaveri, sier presidenten for SOS Slaveri.

Men organisasjonen er ikke i stand til å gi noen tall eller anslag på hvor omfattende slaveriet er i dag.

Organisasjonen arbeidet under svært vanskelige forhold fram til 2005, da militærdiktatoren fra et kupp i 1984, Ould Tayah, mistet makten i et fredelig militærkupp.

- Vi ble ansett som «fiender av staten», forklarer Messaoud, som selv har vært fengslet for sine aktiviteter mot slaveri.

I dag går arbeidet lettere, men det er fortsatt mange som vegrer seg for å snakke ut om problemet. På overflaten er det også vanskelig å få øye på slaveriet. Ingen blir trukket i lenker langs gatene, og det finnes ikke noe slavemarked i hovedstaden Nouakchott.

- En utlending som besøker landet vil ha vanskelig for å få øye på det, men slaveholdet eksisterer fortsatt, hevder Messaoud.

Tradisjonelt slaveri

- På landsbygda kan man se slaveriet helt åpent. De hvite bruker svarte gutter til å passe geitene og kamelene, og hvis du spør dem hvem de jobber for vil de svare at de jobber for «herren» i en familie.

Organisasjonen peker også på at slaveriet lever videre i urbane områder. I byer som Nouackhoutt har familier gjerne hushjelp som jobber og bor i hjemmet uten betaling, som mangler offentlig utdanning og er helt avhengig av husets herrer og fruer.

- Dette er helt tradisjonelt slaveri. Slavebarna løper gjerne ærend for sønnene og døtrene til husets herrer og slavene går i arv gjennom generasjoner, sier presidenten for anti-slaveriorganisasjonen.

Og selv om mange fra slavefamilier, harathin (de arvbare), som de blir kalt i Mauritania, i dag er frigitt, sliter mange av dem med manglende utdannelse. De har vanskelig for å klare seg på egenhånd i et samfunn preget av dyp fattigdom og stor ulikhet.

Vaklende offentlige holdninger

Abdoulaye Mamadou Bà. Foto: Lars Akerhaug.

3. september 2007 vedtok den mauritanske nasjonalforsamlingen nok et lovforbud mot slaveri, 26 år etter at Mauritania som siste land i verden vedtok et forbud mot eierskap av andre mennesker i 1981. Den nye loven mot slaveri gir svært strenge straffer for slavehold og mishandling av slaver eller tidligere slaver.

Den nye regjeringen, ledet av den folkevalgte president Sidi Ould Cheikh Abdallahi, har for første gang i landets historie brukt juridiske sanksjoner mot slaveholdet. Ildsjelene fra SOS Slaveri tar likevel noen forbehold.

- Den nye presidenten ble tvunget til å inngå et kompromiss med partier som arbeider mot slaveri for å sikre seg presidentstolen i andre runde av presidentvalget i 2007, sier Messaoud.

- Den nye loven er et resultat av en lang kamp, der mange av de politiske partiene krevde en slutt på slaveriet. Den nåværende presidenten ble tvunget til å innrømme at problemet eksisterer.

Ord må bli til handling

Partiet «Folkelig-progressiv allianse» (Rassemblement populaire progressive), et parti med mange medlemmer, aktivister og støttespillere av afrikansk opprinnelse, lovet å støtte presidenten, på den betingelse at han tok slaveriproblemet på alvor. De støtter fortsatt presidenten, men mener han må gjøre fagre ord om en slutt på slaveriet om til handling.

- Loven er god og åpner en dør til å få gjort noe med problemet, men må følges opp med flere tiltak. Det er et stort ansvarsom hviler på regjeringen. Ofre for slaveri må også følges opp økonomisk og sosialt, for å gi dem en likeverdig plass i samfunnet, sier leder for partiet, Mohammed Fal Ould Mahmaadi.

Ovenfor ABC Nyheter hevder imidlertid regjeringstalsmann Abdoulaye Mamadou Bà at president Sidi Ould Cheikh Abdallahi gjør alt han kan for å få slutt på slaveriet.

- Vi har vedtatt den nye loven, og hvis vi oppdager tilfeller av slaveri vil det bli slått hardt ned på, sier han. Men talsmannen for presidenten kan ikke vise til særlig mange tiltak regjeringen gjør for å følge opp

- Slaveriet er blitt en del av det mauritanske tankesettet, som det er vanskelig å kvitte seg med, sier Messaoud.

Slutt på svart-arabisk konflikt?

De sørlige delene av landet er i stor grad bosatt av svarte afrikanere som skiller seg fra både de arabisk-berbiske nomadestammene og de assimilerte harathin. En grensekonflikt i 1989 førte til at situasjonen kokte over, og i volden som fulgte ble titusener av svarte mauritaniere tvunget til å flykte eller å bli deportert over grensene til Senegal og Mali. Det var flere tifeller av brutale lynsjinger av svarte statsborgere.

20-30.000 flyktninger befinner seg fortsatt i leirene, men den nye regjeringen har nå satt i gang tiltak for å returnere flyktningene til Mauritania.

Svarte aktivister fra geriljaorganisasjonen FLAM (Forces de Libération Africaines de Mauritanie), kaller fortsatt det politiske systemet for «apartheid». Organisasjonen har base i flyktningleirene i det sørlige nabolandet Senegal, etter at motsetninger mellom arabisk-berbiske nomader og svarte av afrikansk opprinnelse blusset opp til krig mellom de to landene i 1989. Nå er det tegn til at en forsoning kan være på vei.

Under et besøk til FN i New York møtte den nyvalgte presidenten den afrikansk-mauritanske geriljagruppen, som kalte møtet et «merkbart framskritt» i relasjonene mellom den mauritanske regjeringen og opprørerne.

- Vi er klare til å ta opp alle spørsmål med dem, sier Mamadou Bà.

Dype røtter

Men selv om nye skritt blir tatt, sitter de rasistiske holdningene fortsatt dypt. Det mauritanske samfunnet var i århundrer en gjennomfartsåre for slavetrafikken fra Vest-Afrika, og legendariske ørkenbyer som Timbuktu, til den arabiske verden.

- De behandler meg som om jeg er en slave, mindre verdt enn dem, sier en senegaleser ABC Nyheter møter i ørkenbyen Chinguetti. Han er for ung til å huske sammenstøtene mellom afrikanere og arabere i 1989, men mener at de arabisk-berbiske nomadene fortsatt ser ned på svarte.

- De ber meg om å hente ditt og datt, og å gjøre ting for dem, som om jeg var deres slave. Men det er jeg ikke.

På kontoret til SOS Slaveri er aktivistene likevel nøkterne optimister.

- Vi er optimister, men frykter at regjeringen ikke jobber hardt og seriøst nok med problemet, avslutter aktivistene.

- Kampen mot slaveriet er en kamp for frigjøring av alle mauritaniere. Vi er villige til å fortsette i generasjoner for å få slutt på slaveriet.