Ny norsk utenrikspolitikk

Norsk utenrikspolitikk må refokuseres og sette norske interesser i førersetet, skriver Morten Høglund (FrP) i denne kronikken.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Morten Høglund er utenrikspolitisk talsmann for Fremskrittspartiet.Morten Høglund er utenrikspolitisk talsmann for Fremskrittspartiet.

Grunnleggende handler den norske utenrikspolitikken om å sikre vår frihet og uavhengighet, ivareta våre naturressurser, fremme handel og støtte norske innbyggere og interesser i omverdenen. Dette er et bakteppe som jeg tror de fleste kan slutte seg til, spørsmålet er hva du gjør for å oppnå dette og hva man gjør i tillegg. I denne kronikken vil jeg se litt på det overordnede og vårt nærområde.

Fremskrittspartiet mener norsk utenrikspolitikk må refokuseres inn på et spor der vi ivaretar det viktigste først. Utenriks- og forsvarspolitikken må befris fra den populistisk ansvarsfrie retorikk og synsing som den alt for ofte preges av i dag.

Sikkerhetspolitisk utenforskap

I dag føres en politikk der vår statsminister ikke får adgang til det hvite hus. Vår viktigste allierte har vi klart å skyve fra oss og det fordi venstresiden i AP og SV skal bli fornøyd. Statsministrene i både Sverige og Danmark har begge klart å få adgang. Forholdet til USA er for viktig til at en midlertidig venstreorientert regjering skal stikke kjepper i hjulene for forholdet mellom våre to land, vi trenger USA som støttespiller i spørsmål om sikkerhet, Svalbard og energi for å nevne noe.

Den rødgrønne regjeringen gjør hva den kan for å distansere seg fra USA. De var imot å la norske styrker være under amerikansk kommando i Afghanistan og de var mot rakettskjold i Europa. Men denne opposisjon hadde ingen praktisk effekt, motstanden var kun et spill for galleriet og bidro bare til å irritere og plassere Norge i et sikkerhetspolitisk utenforskap og dermed undergrave norske interesser. Uenighet mellom allierte skjer fra tid til annen og det er naturlig, men den åpenbare distansering den norske regjering bedriver er historieløst og et brudd på den sikkerhetspolitiske kurs som har ligget fast siden andre verdenskrig.

Altruistisk utenrikspolitikk?

Norge kjennetegnes ved at vi gir mye penger til mange formål og at vi, noe forenklet, mener enhver konflikt kan løses av en norsk fredsmegler. Forretningsmannen Aga Khan var i Norge for å undertegne noen avtaler på bistandsområdet for noen år siden. Han ville takke sitt vertskap og sa derfor følgende: Norge er unikt, det er det eneste landet jeg kjenner, som kun tenker på andre og ikke på seg selv. Dette er spissformulert og selvfølgelig ikke helt dekkende, men jeg fikk en dårlig magefølelse, for her kommer en som ser Norge fra utsiden og som klarer å beskrive hva norsk utenrikspolitikk alt for ofte handler om.

Hvilket land kan klare seg over tid på ikke å sette egne interesser i førersetet. Ikke på bekostning av andre. Det er ingen strid mellom det å ta vare på seg selv og ha omtanke for sine naboer og naboers naboer. Over tid vil ikke Norge kunne fungere hvis vi fornekter egne behov.

Fremskrittspartiet vil ikke fjerne Norge fra den globale scene, tvert i mot står vi for en åpenhet og inkludering som i praksis langt overgår den sittende regjerings politikk. Vi skal fremme verdier som frihet, markedsøkonomi og menneskerettigheter på en tydelig og forutsigbar måte. Og vi skal samtidig kjempe for legitime norske interesser.

Det er spesielt å reise rundt i verden og oppleve hvordan andre land posisjonerer sine interesser og sitt næringsliv. Her er Norge amatører til sammenlikning, ofte på grunn av en misforstått holdning når det gjelder det å støtte næringslivet, men også en manglende vilje til å se på de store norske pengestrømmene ut i verden som en mulighet til å investere i norske interesser. Det er nok å nevne at Norge betaler netto mer til EU enn svært mange medlemsland og at vi er en av de største bidragsyterne til FN. Hvor ofte har du hørt norske politikere tørre å snakke om norske interesser i en slik sammenheng?

Storpolitiske interesser i nord

Hvilket land kan klare seg over tid på ikke å sette egne interesser i førersetet. Nordområdene utgjør det strategisk mest viktige området for Norge. Det handler om et område der mange interesser møtes. Sektorinteresser som petroleumsvirksomhet, fiskeri, forskning og miljø for å nevne noe. Men også storpolitiske interesser, ikke minst fra naboer som Russland og Danmark, men også fra USA og Canada. Knapphet på og høye priser på viktige råvarer har bare bidratt til å øke interessen for Nord ytterligere.

Vår regjering er flink til å ordlegge seg riktig i forhold til nordområdene. Men det er langt fra ord til handling. Befolkningen i våre nordligste fylker har ikke sett mye til den satsingen de ble lovet.

Alle, til og med SV, snakker om viktigheten av norsk tilstedeværelse i nord. Et av de viktigste instrumenter for å vise at vi er til stede og tar vare på vår suverenitet er forsvaret. Vi har fått et sulteforet forsvar som er på et minimum av hva det kan være for at vi fortsatt kan si vi har et forsvar, kanskje til og med under minimum på visse områder. Hæren er nesten utslettet. Marinen ligger stort sett til kai.

Når Forsvaret skal utrede hva de skal være, så skjer det med hendene bundet på ryggen og med diktat fra regjeringen. Et troverdig forsvar er blitt skjellsord. Vi lures til å tro at ethvert forsvar er et godt forsvar. Det presenteres innstillinger som visstnok skal være bra for Norge, der marinebasen på Olavsvern i Tromsø foreslås nedlagt. Ikke for å bli erstattet med en base et annet sted i nord, men for at marinens oppgaver i nord skal drives fra Bergen. Man skal ikke ha mye geografisk kunnskap eller kjennskap til hastigheter på marinefartøyer for å skjønne at det å nå Barentshavet fra Bergen ikke er fort gjort. Dette er kun et eksempel på hvor ille det har blitt.

Vår troverdighet som overvåker av vårt store havområde forsvinner i forsøket på å skape budsjettmessig balanse.

Troverdighet i fare

Vi kan nesten ikke ta på oss oppdrag i utlandet fordi vi mangler utstyr og mannskap. Vår troverdighet som alliert står i fare. Men enda alvorligere er det at når vi har problemer med å finne styrker til oppdrag ute, så forteller det at vi nesten står uten en hær her hjemme. Meningen var jo at utenlandsoppdrag var noe vi deltok i ved siden av hovedoppgaven som er forsvaret av Norge, men nå er det blitt slik at en av de viktigste oppgavene for forsvaret er å skaffe personell til oppdrag ute. Og når vi i tillegg har en regjering som leter etter oppdrag vi kan involvere oss i, da har vi et problem.

Vi trenger en satsing på forsvaret og den må først og fremst ha et fokus på utfordringene hjemme og i nord. Vi kan ikke forvente at andre allierte gjør jobben i våre nærområder, den må vi gjøre selv.

Men selv om jobben må gjøres av oss, betyr ikke det at ikke NATO er viktig, forsvarspolitisk og sikkerhetspolitisk. Ikke minst binder den norske regjeringer til en mer realistisk utenrikspolitikk. Men det aller viktigste er den kollektive sikkerhetsgarantien. Et angrep på et land er et angrep på alliansen. Ingen tror Norge er truet med angrep på tradisjonell måte, men de globale konfliktene i 2008 viser at truslene mot vestlige demokratier, som Norge, kan være alvorlige nok. Og med våre ressurser vil det ikke bare være naivt, men det vil undergrave norsk sikkerhet å forlate NATO.

EU trekkes av enkelte frem som svaret, ut av NATO inn i EU. Jeg skal ikke gå dypt inn i EU-spørsmålet, for det handler om mye mer enn allianse- og sikkerhetspolitikk. Men per i dag er ikke EU der at de gir svaret på våre sikkerhetspolitiske utfordringer. Om de en gang kommer dit er mulig, og det er viktig at Norge er tett på utviklingen. Men uansett om EU blir det sikkerhetspolitiske instrument enkelte drømmer om, så er det jo ikke slik at et medlemskap et sted utelukker medlemskap et annet sted.

Akutt behov for ny kurs

Russland er en nøkkel for gode løsninger i nord. Russland er ikke en lett nabo, for å forstå og jobbe med Russland trenger vi kunnskap og erfaring. Vi må bygge nettverk, vi må være til stede, vi må forstå russernes behov. Russland kan ved godt håndverk bli en viktig partner. Ikke en partner vi vil være enig med til en hver tid, langt i fra, det er mye ved det russiske samfunn som både irriterer og skuffer oss, men naboer må samarbeide.

Et godt naboskap krever kløkt, innsikt og en langsiktig strategi. Vi trenger brede samarbeidsløsninger på flere fronter, innen næringsliv, forskning og utdanning for å nevne noe.

Når arbeidet for menneskerettigheter eller kampen mot terror ikke er spesielt nevnt i denne sammenheng så er det ikke et uttrykk for at det ikke er viktige oppgaver utenfor våre nærområder. Norsk utenrikspolitikk vil alltid ha mange parallelle oppgaver og hensyn å ivareta. Men det er ivaretakelse av våre interesser i nord og her hjemme som lider mest ved den sittende regjering og hvor behovet for ny kurs er mest akutt.

Personvernpolicy