Guillemots: «Red» (Polydor/Universal)Grand Prix for viderekomne
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
«Red»
Guillemots åpner sitt andre album «Red» med «Kriss Kross», med massive symfoniske arrangementer som umiddelbart skriker om lytterens oppmerksomhet. Interessen vedvarer ikke fryktelig lenge før følelsen av likegyldighet melder seg.
Lykkeligvis endrer Birmingham-bandet kurs allerede med neste bidrag, «Big Dog». Men selv om dette signaliserer at bandet er variert i sitt uttrykk, frir det ikke tanken om at de er på nivå med et middelmådig semieuropeisk Grand Prix-bidrag. Noe som for øvrig går igjen gjennom i flere av låtene her.
«Falling Out Of Reach» er dernest en nedstrippet ballade som bryter sterkt med platens øvrige innhold. Greit nok, men heller ikke mer. I albumets beste innslag «Words», befinner de seg også i det rolige hjørnet, men låter mest av alt som The Blue Nile, og det er kanskje nettopp derfor denne, i tillegg til «Don't Look Down», føles som en befrielse i selskap med de øvrige innslagene på albumet. På den annen side kan det rett og slett ha med Fyfe Dangerfields stemme ikke er direkte ulik Paul Buchanans.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen«Red» falmer seg videre gjennom en sjangermiks som først og fremst låter noe datert i 2008, men som heller ikke scorer nevneverdig låtmessig. Her får vi alt fra symforock til folk, men uten gnist. Det føles nesten som om Guillemots ikke helt vet hvilken musikalsk retning de skal ta. Med sin retningsløshet makter de ikke å manøvrere seg velberget i land gjennom albumets 11 bidrag, og havarerer i stedet stygt uten godkjente flytevester.
Konkludert er «Red» et ubetydelig album som neppe andre enn den mest ihuga fansen vil ha nytte av. Eller for å si det på en annen måte: Dette er Grand Prix-musikk for folk som ikke tør å innrømme at de liker Grand Prix.
