Kathleen Edwards: «Asking For Flowers» (Zoe/ Decca/ Universal)

Bunnsolid

Lytt til Kathleen Edwards, det kan være bra for deg, skriver Tom Skjeklesæther.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Asking For Flowers»«Asking For Flowers»

Når jeg hører en plate så overbevisende som denne, den tredje utgivelsen til den kanadiske sangerinnen/ låtskriveren Kathleen Edwards, tenker jeg på det John Prine skrev på omslaget til Iris DeMents debutalbum, på tidlig 90-tall, «Listen To This Iris DeMent, It Might Be Good For You!»

Lytt til denne Kathleen Edwards, det kan være bra for deg!

Så bra er nemlig «Asking For Flowers» , reinspikket perfeksjon fra materiale til fremføring til produksjon. Nøkkelpersonene er, selvfølgelig Kathleen selv, produsenten Jim Scott (Tom Petty m.fl.) og verdens beste pedalsteel-gitarist, Greg Leisz.

Kathleen Edwards er det siste leddet i en bemerkelsesverdig kanadisk sanger/ låtskrivertradisjon som teller Neil Young, Joni Mitchell, Leonard Cohen, Cowboy Junkies og Blue Rodeo. Det er førstnevnte som har påvirket Edwards uttrykk og lydbilde mest. Youngs forkjærlighet for å koble vindskeiv country og syrefaste fuzzgitarer er åpenbart noe som ligger Edwards hjerte nær.

Men, som kjent, det er hun ikke alene om. Du skal lete lenge etter artister innenfor alt-countryen som ikke har dratt en Neil som ekstranummer.

Det som løfter «Asking For Flowers» opp og ut av bunken av flatterende etterligninger er Kathleens distinkte, let rustne stemme og en oppsiktsvekkende evne til å skrive sanger. Ordentlige sanger, ikke bare tre-fire minutters hyggelige forsøk.

Hør bare på dette refrenget til sangen «I Make The Dough, You Get The Glory»: «You´re cool and cred like Fogerty / I'm Elvis Presley in the 70's / You're Chateauneuf, I'm Yellow Label / You're the buffet, I'm just the table / I'm Ford Tempo, you're a Maserati / You'e Concorde, I'm economy / I make the dough, but you get the glory».

En sang i en solid countrytradisjon, om ubalanse i parforhold, som strekker tålmodigheten til den ene parten, godt understreket av Leisz feite steel-licks.

Men mange av sangene på «Asking For Flowers» har vesentlig vanskeligere og dystrere tematikk enn denne.

«Alicia Ross» handler om voldtekt, om de kompliserte psykologiske konsekvensene, rasjonaliseringene.

Eller tittelsporet, som beskriver en kvinneskjebne på denne måten: «My life is like a picture left out too long in the sun / Now I'm trying to remember all the faces of the names I've loved / And all that's left of me nowis a cigarette burning bright / And a fading memory of all the things I tried to get right».

Alle elleve sangene står godt på egen hånd, her er ingen pauseinnslag, ingen umotiverte rundturer. Etter noen gjennomlyttinger trer alle de arrangementsmessige finessene tydelig frem og gjør «Asking For Flowers» til en slik plate som mange tror de har laget, men som de færreste lykkes med. Et helstøpt album. Et av vårens aller flotteste. Har du de siste årene plukket opp Gillian Welch eller Ray LaMontagne er Kathleen Edwards navnet med tre streker under på blokka di.

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Les Retrohue her

Personvernpolicy