Et gudsmirakel

Amy LaVere.<br><p> </p>
Amy LaVere.
 

Gud må ha hatt en god dag på jobben, da Memphis-sangerinnen Amy LaVere ble født.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(ABC Nyheter/ Austin-Texas) Ikke bare utstyrte han Amy med et utseende som mange vil si gjør henne til en utfordrer til tittelen «verdens vakreste». Han sørget også for at Amy fikk en stemme av det slaget som amerikanerne betegner som sultry, sexy på grensen til et eller annet...

I et øyeblikk av off-beat humor passet han på at Amy valgte kontrabass som sitt instrument. For virkelig å sette prikken over i´en, lot han Amy vokse opp i bakgården til Elvis.

Fredag ved midnatt gikk Amy, og hennes to medmusikanter (trommer og el-gitar) på scenen på Opal Devine på West Six street og slo denne skribent i bakken med et sett bestående av originaler, mest fra hennes siste plate, Anchors & Anvils, som etter sigende skal ut i Norge i slutten av april.

Amy spilte på showcasen til Memphis City, under slogan «Where it all began, it still is», og jeg er bare her for å testify: Amy LaVere er det største «ukjente» talentet jeg har hørt på South by South West noensinne. Jeg har riktignok spilte et par sanger fra siste-plata hennes, den lett bizarre «Killing Him» (som inneholder setningen «Killing him didn't make the love go away») og «Time Is A Train» på Cowboy & Indianer på NRK P1 tidligere, men jeg var totalt uforberedt på Amys, hm.., utstråling. Da Amy dro Memphis-gitaristen Luther Dickinson (fra North Mississippi Allstars og Black Crowes) opp på scenen på sistenummeret, kokte det over for tilskuerne. Ingen tvil om at Amy også har solid kred-forankring.

Et vellykket sprint

I det hele tatt ble gårsdagen en svært vellykket sprint mellom gammelt og nytt. Vi startet på klubben Momo's , ogå den på West Sixth street, med Texas-nykommeren Ryan Bingham, viss Lost Highway-plate, «Mescalaro», vi har skrytt av tidligere på ABC Nyheter. Bingham er protesjé av Joe Ely, og det er lett å få med seg at unge Bingham har arvet Elys fordomsfrie perspektiv på country. I går lente nemlig Bingham seg nærmere på klassisk sørstatsrock, ikke minst fordi at bandet hans var forsterket med slidegitarene til Marc Ford, tidligere gitarist i Black Crowes. En gitarist som kan sin klassiske Allman Brothers og i særdeleshet sin Dickey Betts.

Det som skiller Bingham fra mange konkurrenter i faget, er en kledelig rusten stemme som passer perfekt til alle sangene om rastløshet på Texas endeløse highways. Bingham tittet bare unntaksvis frem under sin bredbremmede, hvite cowboyhatt. Ingen grunn til å være sjenert med slike sanger og et tungt band i ryggen. I publikum, NRK og PILS' Bård Ose, som bare kunne slå fast at det er dette ord'ntli' rock skal dreie seg om. Sitat: «Den som hevder at gitarsoloen er død, må bare få hørt dette!»

Vi hadde som ambisjon å få med oss amerikanske Nicolle Atkins, en prioritet fra norske SonyBMG senere på våren. Atkins leverte også godsakene, ingen tvil om at hennes år som gatesanger betaler seg.

Med et stort, kompakt og moderne poprocklydbilde ble det raskt klart at Atkins og hennes backere mener alvor. Regn med at skribentene kommer til å trekke frem sammenligninger med avdøde Jeff Buckley når Atkins dukker opp i Norge for showcase. Hennes album, «Neptune City», er definitivt noe helt annen. En merkelig blanding av klassisk 60-tallspop, vaudeville, jazz og en touch country. På vei ut mente vi å høre Atkins gi seg i kast med en Patti Smith-cover.

Men før vi rundet av med dobbelt-blinkskuddet Atkins-LaVere, hadde vi beveget oss tilbake i historien. Først til 70-tallsbandet The Krayolas, som ikke hadde spilt i Austin på 25 år, på tross av at de kommer fra San Antonio, halvannen times kjøring ned Interstate 35.

Forklaringen er enkel, The Krayolas har ikke spilt noe sted uansett. De har vært innaktive siden de ble kalt The Mexican Beatles da de var kolleger av Sir Douglas Quintet i San Antonio. En vesentlig faktor i bandets gjenoppstandelse var et nytt studiosamarbeid med nettopp Sir Douglas Quintet/ Texas Tornado-keyboardisten Augie Meyers. (Meyers er også, ikke ubetydelig, Bob Dylans favorittorganist og spiller på hans album «Time Out Of Mind».)

Selvfølgelig dukket Augie opp i går på Jovitas og ga The Krayolas akkurat den nødvendige, naive sekstitalls orgellyden.

Country-Hendrix

Da jeg bodde i Austin på midten av 90-tallet, var gitaristen Junior Brown en av byens største musikkturistattraksjoner. Brown spilte i årevis hver søndag på Continental Club, der han forbløffet publikum med sin briljanse på den egenkonstruerte gitaren «Guitsteel», en sammensmeltning av en Fender Telecaster og en lapsteel-gitar.

Brown ble kalt «The Jimi Hendrix of Country», han gjør hardcore truckercountry om highway politimenn, vaktmestere og slitere, til minimalistisk countrykomp; ståbass, enkel skarptromme og kassegitar (det siste spilt av Browns alltid smilende kone). Brown synger med en bassstemme som får Cash til å fremstå som Lilleulv og han krydrer sangene sine med voldsomme eksplosjoner på strengene til sin sammensydde gitar. Et fenomen som må sees for å tro på.

I kampens hete ble vi tvunget til å utsette å få med oss White Denim. Vi gjør et nytt forsøk i kveld. Står vi fortsatt oppreist etter fem netter i denne heksegryta, er vi på plass md en oppsummering av årets SXSW i morra.

Les plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Personvernpolicy