No No Depression, virkelig deprimerende
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
«I´m all for progress. It´s change I object to».
-Mark Twain
På min egen private Wall of Fame, strategisk plassert på toalettet, har jeg et knippe innrammede mementos fra en, etterhvert, lang virksomhet i rockjournalistikken og beslektet virksomhet. Blant annet en forside fra det amerikanske musikkmagasinet No Depression, signert av medlemmene i alt-country-bandet som pryder forsiden, Old 97s.
Til alt overmål dreier det seg om mai-juni-nummeret fra året 1997. Årsaken til at den henger i glass og ramme på toalettet mitt, er at det også er den første og eneste coverstoryen jeg noensinne har fått på trykk i et amerikansk magasin.
Grunnen til at jeg trekker frem dette nå, over ti år senere, er at det for et par uker siden kom en trist meldingen om at No Depression legger ned utgivelsene sine med virkning fra #75, mai-juni-nummeret.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenNo Depression første nummer kom på gaten i september 1995. Det hadde Son Volt på forsiden og var redigert av Peter Blackstock og Grant Alden, to av de tre publisherne som nå har tatt beslutningen om å kaste inn håndkledet.
De to redaktørene som hadde nerver til å overlate til en nordmann å reise til Dallas for å intervjue et av den alternative countryens stjerneskudd. Kvartetten Old 97s tok meg med på en Dallas-runde jeg aldri vil glemme, og underveis spilte de et par sanger over stereoannlegget i bandbilen som aldri har blitt utgitt. To sanger der Old 97s sanger Rhett Miller overlot mikrofonen til fellow texaner, sertifisert Old 97s-fan og country-gigant, Waylon Jennings. Ren musikkmagi, på tvers av generasjonene som forhåpentligvis en dag også får en ordentlig utgivelse.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenNo Depression, bladet, utviklet seg fra et oppsiktsvekkende diskusjonsforum på America OnLine, der det opprinnelige temaet var virksomheten til det nyskapende country-punk-bandet Uncle Tupelo. Diskusjonsforumet var oppkalt etter debut-albumet til Uncle Tupelo, No Depression. Plata kom ut i 1990 og Belleville, Illinois-bandet hadde i sin tur tyvlånt tittelen fra en sang av The Carter Family, utgitt midt under depresjonen på 1930-tallet.
Artikkelen fortsetter under annonsenTil å begynne med kom No Depression ut hvert kvartal, med slogan «Whatever that is» i parentes under tittelen. Bladet fikk raskt et solid gjennomslag og førte til at såkalt alternativ country også ganske enkelt ble kalt No Depression.
De siste årene har bladet kommet ut annenhver måned og har også hatt norsk distribusjon gjennom Narvesen. «Whatever that is» er byttet ut med det noe mer oppklarende «Surveying the past, present and future of American Music». Det innebærer også at bladets profil med årene har blitt betydelig utvidet. Omslaget har vært prydet av artister så forskjellige som jazz-soul-sangerinnen Lizz Wright, Johnny Cash, Josh Ritter, Porter Wagoner, The Shins og Shelby Lynne.
Noen av USAs beste og mest profilerte musikkskribenter har bidratt til magasinet, på tross av at opplaget aldri har vært så høyt at det har eksistert noen økonomisk motivasjon for å skrive. Underveis har bladet figurert på amerikanske rangeringer over kvalitets-tidsskrifter og det har også blitt utgitt to antologier over bladets lengre artikler i bokform.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Opplaget har vært stabilt, og bladet har hatt uvanlige lave returer fra sine distributører.
Så hva er så årsaken til at No Depression må gi opp akkurat da bladet har nådd frem både opplag, innholds og design-messig?
Vel.
Ikke overaskende er det vår vidunderlige nye musikkvirkelighet som drar matta bort under No Depression.
Bladet er rett og slett rammet av en domino-effekt fra nedleggelsen av floraen av små og mellomstore plateselskaper som baserte virksomheten sin på det kunstnerisk interessante, men ikke fullt så lukrative americana-musikk-feltet.
Helt i tråd med det som norske Joachim Haugland fra indie-selskapt Small Town Supersound så artikulert har hevdet i flere avisintervjuer, og senest under by:larm i Oslo, er det de små selskapene som rammes hardest av illegal nedlasting og digital piratkopiering av musikk. Platebutikkdøden vi har vært vitne til de siste årene, treffer helt klart også bestselgerne fra store plateselskaper, men den er helt utslettende for mangfoldet av små plateselskaper.
Artikkelen fortsetter under annonsenDet forholder seg altså slik at No Depression bukker under, ikke fordi at leserne svikter dem, men fordi deres viktigste annonsører faller fra. (Sist uke kom nyheten om at California-selskapet Hightone Records, som har gitt ut bl.a. Tom Russell og Dave Alvin, opphører).
Og nei, de som tror at dette kompenseres av en oppsving i konsert-markedet, bør bli fortalt i klartekst at det overhodet ikke er tilfelle. Den oppgangen som vi ser på det feltet dreier seg utelukkende om en betydelig vekst i honorarer for et lite knippe artister som kan presse arrangører som svetter over å sikre seg headlinernavn til store arenaer, eller den stadig økende festivalvirksomheten. Det siste er en ekspansjon som faktisk først og fremt skjer i Øst-Europa.
Artikkelen fortsetter under annonsenI denne epedemien som rammer et omfattende og vitalt musikkmarked, er det ikke vanskelig å forestille seg at det går tapt betydelig kompetanse. Både innenfor A&R, musikkprodukson, markedsføring og musikkjournalistikk.
Artikkelen fortsetter under annonsenHvorfor dette skal betraktes som et tegn på en sunn samfunns og kulturfelt-utvikling, er ikke lett å forstå.
Det jeg vet med stor sikkerhet er at jeg kommer til å savne det annenhvermånedlige dunket i postkassa, da et velfylt blad, som alltid sloss et slag for den lange og velskrevne artikkelen, reddet dagen.