Han blir ikke president i år heller

Nå er han med igjen, forbrukeradvokat Ralph Nader fra 1960-årene. Han er blitt 73 år gammel og for sjette gang har han kastet seg inn i valgkampen om å bli USAs president.

Men heller ikke i år har han noen mulighet for å bli valgt.

Noen mente at han var med på å trekke stemmer bort fra demokraten Kerry slik at Bush vant... Ralph Nader har forsøkt seg som partiløs kandidat og som kandidat for ett eller flere av de cirka 50 «tredjepartiene» som lever i skyggen av de to store partiene, Det republikanske partiet og Det demokratiske partiet.

Ved forrige presidentvalg, i 2004, endte Ralph Nader på tredjeplass etter de to hovedkandidatene, republikaneren George W. Bush og demokraten John Kerry.

Nader fikk imidlertid bare 0,4 prosent av stemmene. Noen mente at han var med på å trekke stemmer bort fra demokraten Kerry slik at Bush vant, men det er lite sannsynlig at Naders deltagelse hadde noen innflytelse på utfallet.

Ideologisk hensikt

Ralph Nader er bare en av mange som i løpet av dette året vil bli «presidentkandidater» for ett eller flere av «tredjepartiene». Noen stiller opp av en brennende, ideell eller ideologisk hensikt, noen gjør det for å få oppmerksomhet og noen gjør det simpelthen for moro skyld.

Noen stiller opp av en brennende, ideell eller ideologisk hensikt, noen gjør det for å få oppmerksomhet og noen gjør det simpelthen for moro skyld. Men det er ennå tidlig. Disse kandidatene går ikke gjennom noen nominasjonsprosess. De fleste er selvoppnevnte, og det koster å være kandidat. Så de venter til de kan få maks oppmerksomhet med å erklære sitt kandidatur.

En velkjent, «evig» kandidat i amerikansk politikk var Harold Stassen, som var guvernør i Minnesota fra 1939 til 1943 og som siden stilte til valg og førte kampanje hele ni ganger – siste gang i 1992. Han opphørte tidlig å være en seriøs kandidat.

Koalisjoner av særinteresser

USA har et topartisystem, hvor hvert av partiene nærmest er koalisjoner av grupperinger med særinteresser og forskjellige ideologiske ståsteder. De tar kampen på forhånd for å forsøke å forene politiske særstandpunkter, i stedet for å gå inn i regjeringsposisjon hvor flere småpartier må bli enige underveis. På partikongressene når kandidatene skal velges, skrives også hovedlinjene i «plattformene» – planke for planke, med policy-erklæringer.

De kandidatene som i dag er frontkandidater i nominasjonsprosessen er nesten «uvanlig typiske» for partiene. Demokratene ansees for å være mer liberale enn republikanerne – med unntak. I amerikansk sammenheng er det «liberalt» å ha en kvinne og en afroamerikaner i toppskiktet av sin politiske prosess. Og om den republikanske John McCain er det i dag mange som mener at hans største oppgave er å vise at han er «konservativ nok» for hovedtyngden av de republikanske velgerne.

Og naturligvis finnes minst ett parti som vil gjøre marihuana lovlig og ett som går inn for fri sex og fred på jorden... De to hovedpartiene stenger ikke for en blomstrende underskog av «tredjepartier» med mer eller mindre seriøse kandidater. Internettet åpner for muligheten for at enhver kan lage seg en hjemmeside og lansere seg selv som kandidat, men amerikansk politikk er også historisk sett fullt av mindre partier.

På den tradisjonelle politiske skala er det en flora av partier fra ytterste høyre til ytterste venstre fløy.

Angela Davis

Kommunistpartiet med aktivisten Angela Davis som en av lederne, lever fortsatt. Hun er kjent fra Black Panthers i 1960-årene, hun er nå 64 år gammel og er historieprofessor ved Univeritetet i California, Santa Cruz. Den nå avdøde kommunistlederen Gus Hall var partiets presidentkandidat i mange år. Det er nylig blitt avdekket at så lenge Sovjetunionen besto, kom det en konstant pengestrøm fra Moskva som bidrag til å spre kommunismen i USA.

Nazistpartiet ble etablert i 1959 og er fortsatt i live, men det har ikke hatt presidentkandidat siden George Lincoln Rockwell ble skutt av et partimedlem i 1967. Flere andre partier bruker nazi-navn og fane.

USA har to sosialdemokratiske partier, Democratic Socialists of America og Democratic Socialists USA, som begge er medlemmer av Sosialistinternasjonalen, som også det britiske Labour og Det norske Arbeiderpartiet er medlem av. De mener at USAs økonomi og samfunn for øvrig kan drives mer demokratisk for å tjene folkets behov, ikke for å skape profitt for de få. De mener dermed at mange styringssystemer i USA må legges om for å oppnå økt økonomisk og sosialt demokrati slik at vanlige mennesker kan ta del i mange av de beslutningsprosessene som styrer deres liv. Partiene splittet seg i synet på Vietnam-krigen i 1968.

George Wallace

Et av de mer kjente av disse «tredjepartiene» er American Independent Party med Alabamas guvernør George Wallace som stifter, leder og presidentkandidat i 1968. Han var en kjent forsvarer av raseskillet i sørstatene, og partiet fikk et sterkt populistisk innhold, konservativt, anti-Washington og anti-kommunistisk. Wallace fikk nær 14 prosent av stemmene (nær 10 millioner stemmer) og vant fem av Sørstatene. Senere gikk Wallace over til det demokratiske partiet, men AIP lever fortsatt med nye kandidater.

Ron Paul

Libertarian Party har liberaleren og kongressrepresentanten Ron Paul fra Texas som sin politiske ledestjerne. Han er riktignok nå knyttet til det republikanske partiet og stiller opp i primærvalgene. Han har aldri truet noen av hovedkandidatene, men han har markert seg i TV-debattene og blitt populær og respektert på grunn av sin konsekvente holdning til «større personlig frihet, mindre innblanding fra myndighetene og lavere skatter». Libertarian Party ble opprettet i 1971 og sier selv at det er det tredje største partiet i USA. Det har i år tilbudt Ron Paul å bli deres presidentkandidat.

Et annet tredjeparti er American Reform Party, som gikk ut fra presidentkandidat Ross Perots parti i 1997. Partiet gikk inn for Ralph Nader i 2000 og sier de vil stille kandidat også i år.

Og mange andre

Hvem andre? Flere sosialistpartier, flere grønne partier, et avholdsparti, et pasifistparti og et eget parti for krigsveteraner, for eksempel.

Og naturligvis finnes minst ett parti som vil gjøre marihuana lovlig (Pot Party ), ett som går inn for fri sex og fred på jorden (Pansexual Peace Party) og ett anti-imperialistisk marxistisk-leninistisk parti (The Worker USA).

Samtidig registrerer vi presidentkandidater som privatdetektiv Paul Kangas fra California, korrekturleser Jerry Kann fra New York og Average Joe Schriner fra Ohio. Men disse har ennå ikke funnet at noen av de cirka 50 partiene passer for dem, så det er mulig at listen blir enda lengre når vi kommer nærmere valgdagen.