Ikke i graven ennå
Ikke i graven ennå
Dagbladet er blant dem som ikke sender blomster til begravelsen til platebransjen, skriver Tom Skjeklesæther.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
2007 var året da platebransjen skulle dø! Ikke bare platebransjen, men faktisk også selveste opphavsretten lå, om vi skulle tro Internett-oraklene Jan Omdahl (Dagbladet) og Gisle Hannemyr (Universitetet i Oslo) i en artikkel i Dagbladet 16. januar 2007, på sotteseng. Om ikke annet kan vi nå, over ett år senere, slå fast at herrene var en smule premature i sin diagnose.
Har underskrevet en såkalt 360-avtale med Warner Music (Foto: Kenneth Simonsen/arkiv)
Det forhindrer ikke at Jan Omdahl gleder seg som en liten unge på julaften til å møte opp i platebransjens begravelse, noe han er helt sikker på vil skje snart. I en kommentar på Dagbladet.no i forrige uke skjeller Omdahl ut platebransjen for at de gjør akkurat det som alle som befinner seg i en bransje i omstilling må gjøre, satse på å tilpasse virksomheten sin til nye tider. Det kan innebære at platebransjen ekspanderer til å bli musikkbransjen. Under aller omstendigheter vil kjernevirksomheten være å finne, utvikle og markedsføre musikalsk talent. Distribusjonsmåtene for musikk har alltid forandret seg, og vil selvfølgelig fortsette å gjøre det. På det området vil målet alltid være, jo enklere jo bedre.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDenne gangen dreier det seg om platebransjens nye kontraktmodell, den såkalte 360-avtalen.
Stemplet som prøvekaniner
Omdahl bruker kontrakten som Fredrikstad-bandet Tommy Tokyo & Starving For My Gravy har inngått med Warner Music i Norge som utgangspunkt for sine synspunkter. Selvfølgelig stempler Omdahl Tommy Tokyo & Co som prøvekaniner for bransjen. Helt uten å ha noen som helst kjennskap til avtalens spesifikke detaljer.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenTilfeldighetene har ført til at undertegnede har opptrådd som rådgiver for Tommy Tokyo og bandet hans i forhandlingene med Warner.
Uten å avsløre innholdet i den private avtalen det her dreier seg om, kan jeg i generelle ordelag si at Tommy Tokyo hadde et svært godt utgangspunkt for samtalene med Warner (flere selskaper var meget interessert i å signere kontrakt med bandet), og resultatet innebærer en kontrakt gunstigere, så vidt meg bekjent, enn noe som har tilfalt et nytt norsk rockband noensinne.
Artikkelen fortsetter under annonsenDen muliggjør at Tommy Tokyo kan arbeide helhjertet med musikken sin. Det er av avgjørende betydning for enn artist i oppstartsfasen.
Det er riktig at Tommy Tokyo og Warner skal samarbeide om alle sider ved bandets virksomhet. Det betyr på ingen måte at man ikke skal hente inn ekstern ekspertise på flere områder.
I helgen brakte Dagbladet (du verden!) en tosiders sak om det faktum at den norskamerikanske artisten Steve Wold, alias Seasick Steve, hadde inngått en tilsvarende 360-avtale med Warners engelske kontor. Inntektene som Wold mottar, en garantert minsteinntekt på tre millioner bare i 2008, burde understreke at ikke alle 360-avtaler utelukkende er konstruert for å loppe artisten for alt. Wold forteller for øvrig til Dagbladet at han for to år siden var blakk, syk og ganske nede og at suksessen selvfølgelig har tatt ham fullstendig på senga.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
I bunnen ligger det faktum at Warner ønsker å samarbeide med en tilfreds artist. Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at alle som er involvert i en artists karriere er tjent med at artisten er arbeidsfør og arbeidsvillig.
En av kjepphestene til Omdahl og skribenter som deler hans oppfatning, er at platebransjen består av idioter, som ikke får med seg hva som skjer i den virkelige verden. Det vil si på Internett.
Hvor representative er de store stjernene?
Beviset for at plateselskapene består av reaksjonære tapere som motarbeider alt av utvikling, mener Omdahl kan dokumenteres av at flere store artister det siste året har latt være å fornye sine kontrakter og valgt andre måter å hanskes med sine karrierer på. Spørsmålet en må stille seg i den sammenhengen er, hvor representative er Radiohead, Madonna og Paul McCartney for verdens artister?
Artikkelen fortsetter under annonsen
Ikke spesielt representativ for artister i etableringsfasen (Foto: Warner Music)
De har det til felles at de alle har lange karrierer bak seg(!), der de med betydelig fremgang har samarbeidet med platebransjen. De er alle i en situasjon der penger ikke egentlig er problemet (om en en ser bort fra «mye-vil-ha-mer»-aspektet). De kan kjøpe seg alt de trenger av tjenester. At de har vokst fra plateselskapene er lett å forstå.
Det eneste de kanskje burde tenke på er at de selv en gang var nye artister som fikk sjansen fordi noen før dem hadde bygget fundamentet. Men pytt pytt, at Dagbladet holder opp denne typen egoisme som noe å strekke seg etter, burde ikke overraske noen.
Artikkelen fortsetter under annonsen360-avtaler er først og fremst myntet på artister som befinner seg i starten av sin karriere, eller som av spesielle årsaker synes det er fornuftig å samle aktivitetene sine på færrest mulig hender. Det er ikke vanskelig å forstå at artister som er godt etablerte ikke nødvendigvis trenger verken det økonomiske incitamentet som det her dreier seg om, eller den faglige kompetansen som medfølger. Et godt norsk eksempel er Bjørn Eidsvåg, som i realiteten har en 360-avtale med seg selv.
Artikkelen fortsetter under annonsenDet som i hvert fall er situasjonen ved mange norske plateselskaper er at artistene står i kø, faktisk lengre køer enn noen sinne, med håp om å oppnå kontrakt. Altså stikk i strid med det helsvarte bildet som Omdahl og kompani tegner av situasjonen. Blant dem finnes både etablerte artister, som ønsker seg 360-avtalens oversiktlighet, artister som har oppdaget at det å gjøre alt på egenhånd kan være i tyngste laget og selvfølgelig mange av de som skal utgjøre artistverdenen vår i årene som kommer.
