Meny

Lyttelua 38 (Look Sharp!)

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tord Krogtoft: Butikksjef Platekompaniet Oslo City

Vampire Weekend - Vampire Weekend

Om ikke inflasjon, så har det i hvert fall gått en eller annen form for sport i å blande inn tydelige elementer av verdensmusikk i indierocken. Særlig for band fra Brooklyn. Ikke før gleden over Yeasayers flørting med Fleetwood Mac i ørkenlandskap på deres «All Hour Cymbals» har lagt seg, dukker Vampire Weekend opp, med en vellykket resirkulering av Paul Simons «Graceland». Smart, referansetung popmusikk får jeg aldri nok av. Bra tittel på låt: «Cape Cod Kwassa Kwassa».

Nicolai Dunger - The Nicollide and the Carmic Retribution

Og vips var det ny plate med Nicolai Dunger igjen, denne smått eksentriske svensken som har gledet popelskere siden 1999. Den første platen hadde en låt som ble brukt i reklame på TV2 (Statoil, tror jeg). Her til lands var det hans kommersielle formtopp, han har gitt ut en haug plater fram til nå uten at særlig mange har brydd seg. Ei heller denne gangen vil jeg tro.

Platen der han samarbeidet med Will Oldham fikk noe oppmerksomhet, det gjorde ikke den der han tonesatte tekster av den svenske lyrikeren Edith Södergran.

Hva så med årets utgave, hans tiende i rekken? Noen kjappe runder i spilleren antyder mer av det samme, men kanskje enda mer eklektisk enn før. På samme album altså, nevnte jeg at han også har gitt ut en vinyltriologi der en av platene er spilt inn utendørs?

Det låter storslått og smått pompøst, på samme måte som for eksempel Rufus Wainwright, og tilhengere av den velkledde vil helt klart finne mye de liker hos Dunger. Apropos velkledd, Dunger er avbildet i coveret i en habitt som minner sterkt om noe fra Kubricks «Barry Lyndon». Musikken hans passer kanskje godt til 1800-tallet, til krystallglass med stett og duell med muskedunder?

Paul Weller - I Walk on Guilded Splinters

Øyvind var så elskverdig å låne meg sesong fire av The Wire. Utrolig nok er det den beste sesongen til nå, David Simon og kompani er de flinkeste og varmeste historiefortellerne som finnes der ute. Når i tillegg sesongen rundes av med Paul Wellers cover av Dr.Johns «I Walk on Guilded Splinters» har undertegnede et tv-øyeblikk som bare kan sammenlignes med Dire Sraits «Brothers in Arms» i andre sesongen av West Wing.

I den virkelige verden kan et kjent og kjært navn havne i det hvite hus. David Axelrod er Barack Obamas sjefstrateg. Ingen sammenheng med orkesterlederen og låtskriveren dessverre. Bare navnet er likt.

Nordeuropa's

«Det skrives for dårlig om populærkultur i Norge». Slik åpner første utgave av Nordeuropa's. Her må alle vi som skriver for moro skyld, på nett og i alskens gratismagasiner ta mye av skylden, gudene skal vite at jeg er villig til å ta på meg min del.

Videre i lederen heter det: «Første utgave av Nordeuropa's ble vel ikke fullt så bra som vi hadde håpet». Mulig det, men alle som starter opp noe nytt med langt intervju både med The Triffids og The Tough Alliance har mer enn bare livets rett. Selv om TTA-intervjuet ikke var særlig bra, har jeg helt klart trua.

Øyvind Moen: Distriktsjef Platekompaniet

Joni Mitchell-Travelogue

Denne uka fikk Lyttelua besøk av sin onde fetter fra Sverige, Trädcapsen. Inntil i går var han en fin fyr, men etter en tur på bar med en bekjent av hodeplaggene, en nightcap fra Nord Irland, skiftet svensken fort humør. Uten forvarsel satte han seg på hodet mitt, noe som satte en effektiv stopper for kvalitetslytting.

På «Travelogue» foretar også Joni Mitchell en reise, ikke for å kunne drikke Pommac, men for å sette gamle sanger inn i en ny sammenheng. Sjelden, eller sannsynligvis aldri, har en artist behandlet sin egen katalog på like innsikts- og respektfullt vis som Mitchell gjør på dette vidunderlige (dobbelt-)albumet fra 2002. Briljante musikere (Herbie Hancock, Wayne Shorter med flere) og dristige låtvalg fra hele karrieren gjør «Travelogue» til en suveren introduksjon for den interesserte og et essensielt supplement for den innvidde. Sannsynligvis Joni Mitchells beste plate akkurat nå.

Espen A. Amundsen: Musikkansvarlig ABC Nyheter

Joe Jackson - Rain

Gamle gode Joe, som ga verden lykkepillen «Look Sharp», er endelig tilbake for fullt, med et album der melodiene og pianoet slåss om oppmerksomheten. For hva pokker skal man med gitarer når man har et piano eller ti i stua? «Rain» er mange hakk bedre enn Jacksons forrige utgivelse, «Volume 4». En plate jeg hadde store, altfor store, forventninger til.

Om du ikke har hørt noen av Joes skiver anbefaler jeg deg å hente hjem nevnte «Look Sharp» bestående av fem-seks låter som redder liv. Som for eksempel «One More Time », «Sunday Papers», tittellåte og «Is She Really Going Out With Him?»

Selv om «Rain» ikke i samme grad som «Look Sharp» evner å røre himmelhvelvingen, treffer den likevel blink opptil flere ganger. Kombinasjonen piano, bass og trommer er dritlekker, og Jacksons elegante jazzfot tilfører det som i utgangspunktet er rendyrket pop, mer enn det lille ekstra. Den hissige new-waveren som tidlig i karrieren hoppet opp fra rillene på, har gjennom årenes løp forvandlet seg til en cool dude fastlimt til pianokrakken looking sharp.

«Rush Across The Road» er verdt pengene alene. Selv på rødt lys. Is She Really Going Out With Him? You better belive it!

Les plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus