Hey Ho Let's go (to Nashville)
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Det fantes en tid da Best Western hotellet på 1407 Division Street, i Music City USA, lå midt i smørøyet. Sentralt plassert i Nashvilles musikkdistrikt, Music Row, der store flokker av countrymusikkturister hver dag bølget opp og ned fortauene, bare avbrutt av besøk innom de mange suvenirbutikkene og minimuseene dedikert til countrygiganter som Hank Williams og George Jones, og, ikke fullt så historisk betydningsfulle, men ikke mindre funklende stjerner som Barbara Mandrell. Det var faktisk Mandrell som hadde forskanset seg i det aller største bygget på Music Row, i en murkoloss der suveniravdelingen utgjorde fire femtedeler av gulvflaten og ekte Mandrell-relikvier breiet seg på den siste femtedelen.
Da Country Music Hall of Fame and Museum for få år siden pakket sammen og forlot sitt opprinnelige bygg på Division Street, til fordel for storlagen plassering og utsøkt arkitektur et steinkast fra Lower Broadway i Downtown Nashville, støvlet turistene etter og det tok ikke lang tid før Music Row hadde et helt annet og generisk preg.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenMen Best Western-hotellet på Music Row er fortsatt et mye brukt overnattingssted for mange country-turister med arbeiderklasse reisebudsjett. Ved siden av store rom og høyrøstede air-conditionmaskiner fra tidlig 80-tall, kan hotellet også by på Open Mike i baren de fleste kveldene i uka. Hit kommer ambisiøse sangere og sangerinner fra Knoxville, Liverpool, Arkansas, Skövde, Ålesund, Tokyo og Little Rock. De fleste av dem har altså reist langt, veldig langt, for å få kunne prøve seg i baren på Best Western, Nashville Tennessee. Ingen, spesielt ikke asiatene som driver hotellet, har «hjerte» til å fortelle dem at, i den grad noen har blitt oppdaget her, så skjedde det på tampen av Urban Cowboy-bølga på tidlig 80-tall.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenI versatilitetens navn er country honky-tonken på Music Rows Best Western hver morgen konvertert til frokostsalong for hotellets gjester. Som et av virkelig få amerikanske hotell, byr Music Row på noe som ligner på ordnt´li frokost, med hardkokte egg, bagels og toast, pålegg, juice, og selvfølgelig, vafler med sirup.
Artikkelen fortsetter under annonsenDet er nærliggende å tenke at frokosten er ment som plaster på såret for alle som heller ikke denne gangen kunne reise hjem med platekontrakt i gitarkofferten.
Men, det er altså i dette uanselige frokostrommet at jeg under den åttende utgaven av The Americana Music Association Festival, en svært trøtt morgen, er vitne til et populærhistorisk intermesso av det klart eksistensielle slaget.
To personer er involvert, den ene er svensk og den andre er amerikansk. Begge er tilstede på hotellet i forbindelse med festivalen. Ingen av dem snakker til hverandre under tildragelsen. De bare glir forbi hverandre i sin sanking av mat og drikke.
Svensken har på seg en svart t-skjorte. Den er illustrert med det som tilsynelatende er punk-pionerene The Ramones, etter hvert allestedsnærværende, logo.
Designet på midten av 70-tallet av Ramones-roadien Arturo Vega, og bygget på United States Presidential Seal. I Vegas versjon er det latinske mottoet byttet ut med «Hey Ho Let's Go» og i sirkel rundt står navnene på brødrene Ramones; Johnny, Joey, Dee Dee & Tommy. De tre første er alle døde, dødsfall som inntraff i løpet av åtte raske år etter at bandet sluttet å spille i 1996. Det er i de elleve årene som har gått siden Joey telte opp bandets legendariske «One -two-three-four» for siste gang, at Ramones, logoen og musikken, har blitt en av populærkulturens tyngste varemerker.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
I spisesalen på Best Western Music Row kaster amerikaneren, en eldre kar med grått langt hår i hestehale, lett pistrete skjegg og jeansjakke, gjentatte diskrete blikk på t-skjorta til svensken på nabobordet. Han har oppdaget at t-skjorta ved nærmere ettersyn ikke er en Ramones-skjorte. Der hvor de fire Ramones-navnene vanligvis står, har svenskens t-skjorte de fire ingrediensene i øl; Humle, malt, gjær, vann. I stedenfor «Hey ho let's go» står det navnet på en klubb som dyrker ølets mange gleder. T-skjorta er rett og slett en fyllepastisj på Ramones t-skjorte klassiker!
Den gråhårede amerikaneren spiser rolig opp frokosten sin, bærer restene pliktoppfyllende bort til søplebøtta, kaster et siste, lett oppgitt, blikk på svenskens t-skjorte og forsvinner ut i hotellresepsjonen.
Svensken sitter igjen, lykkelig uvitende om at amerikaneren han nesten delte frokost med, er den siste gjenlevende av de originale Ramones-brødrene, Tommy Ramone.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Også han, i likhet med Joey, Johnny & Dee Dee, fra Forrest Hill i Queens i New York.
Egentlig var Thomas Erdelyi, som han faktisk heter, Ramones første manager. Hver gang bandet hadde audition for å få seg trommeslager, måtte Thomas demonstrere for den håpefulle hvordan bandet ville at trommeslåingen skulle gjøres. Etter at dette hadde gjentatt seg en rekke ganger, gikk det opp for bandet at Thomas var den eneste som forstod hva de var på jakt etter. Dermed oppstod Tommy Ramone.
Bare de innvidde var kjent med at produsenten av de første Ramones-platene, Thomas Erdelyi, var identisk med trommeslageren Tommy Ramone.
I forrige uke var Tommy Ramone på plass i Nashville. Han hadde med seg sin mandolin og sin banjo. Han var tilstede for å promotere sin siste plate, den old-timey bluegrassplata til duoen Uncle Monk. Musikken som den ungarske innvandrersønnen har vært opptatt av fra lenge før han fant det for godt å finne opp punken.
