Rasisme – finnes det?

En kveld da jeg var liten så jeg en TV-reportasje fra Fornebu der en øst-europeisk mann «hoppet av». Han hadde løpt fra følget sitt og kastet seg i armene på politiet som fikk ham i sikkerhet. Det var bred enighet om at dette var en modig person som hadde utført en flott handling. Si ordet «asylsøker» i dag, og helt andre tanker flyr gjennom de flestes hoder.

Endringen i folks oppfattelse av ordet «asylsøker» viser at våre meninger og holdninger til andre mennesker er ikke statiske, men under evig påvirkning. Dagens fiender kan ha vært gårsdagens helter. Vi liker ikke å tenke at det er vi som endres, og snakker heller om at asylsøkerne har endret seg. «Falske asylsøkere» sier vi, uten å tenke på at norsk asylpolitikk har gjennomgått en konstant innstramming de siste 30 årene.

Etter mange måneder med Lundes luke er tiden inne til å ta et skritt til siden og se på de begreper som oftest bruker innen mitt tema.

Rasismens grunnsten er å frata mennesker deres individualitet og nekte dem retten til å bli behandlet som individer ut fra egne handlinger.

Rasisme i alle dens former er sammensatt av mange faktorer og en av dem er en ekstrem og overforenklet form for frykt og misnøye med ens egen (og eventuelt landets) nåværende situasjon.

Virkeligheten er komplisert og en forenklet analyse med en tilhørende enkel løsning er besnærende. Det er ikke til å undres over at islamofobien treffer mange og deres frykt får næring av høyst reelle og avskyelige terrorhandlinger verden over. Næringen kommer av en enfaktors analyse av terroren der det religiøse aspektet ofte blir tillagt all forklarende kraft.

Asyl, innvandring og rasisme er blant de mest følelsesladede og hyppigst debatterte temaet i Norge. Rasismebegrepet, og dets underkategorier, er i seg selv gjenstand for hyppige og intense debatter.

Det er mange forståelser av rasismebegrepet. Den gamle definisjonen, som ennå lever i enkelte oppslagsverk, er statisk og innebærer en hierarkisk, biologisk basert rangordning mellom raser. Innen denne forståelsen reserveres rasismebegrepet til situasjoner der motivet til den diskriminerende handling må være en overbevisning om den hvite rases overlegenhet i forhold til andre raser.

En annen forståelse av rasismebegrepet hevder at rasismen forandrer seg i takt med samfunnet og konteksten. Rasismen har dermed ulike uttrykksformer og argumenter, avhengig av historisk utvikling og samfunnstype. Denne forståelsen er blitt kalt nyrasisme, og ble den dominerende analyse i Norge, framført av blant annet Antirasistisk Senter på 80-tallet:

«De nye rasistiske ideologiene tar nye former, selv om det er viktige kulturelle og ideologiske bindeledd til tidligere tiders rasismer. Den nye rasismens påstander bygger heller ikke på de hvites antatte kulturelle og biologiske overlegenhet, slik de ofte gjorde tidligere. I dag bygger det på forestillingen om «uløselige kulturelle konflikter» og frykt for at den «europeiske livsform» skal utslettes ved nærvær av «fremmede kulturer».

Den hierarkiske forståelse er forkastet til fordel for en horisontal inndeling der forskjellene fremstilles som uoverstigelige.

Denne begrepsforståelsen er rådende i dag, og ligger til grunn for FNs rasediskrimineringskonvensjon, Norges lovverk og vår offisielle politikk på feltet. Den nye rasismen innebar at ikke bare selverklærte rasister, men også mange andre grupper kunne legitimere forskjellsbehandling. Sentralt er skillet mellom «oss» og «de andre», som rettferdiggjør doble standarder på en rekke områder. Opprettholdes dette skillet vil ikke våre normer om rettferdighet og likeverd omfatte de andre. Vi kan behandle de andre annerledes enn vi behandler hverandre, fordi de ikke er oss.

Plantasjeeieren behandlet sine slaver annerledes enn sine naboer, og vi kan nekte pakistanere adgang til diskoteket.

Ord og definisjoner kan vi krangle om til krampa tar oss, men rasismens innhold er like ille for dem som rammes - uansett hva vi kaller det.