- Vet ikke hvor mange jeg har drept

I 1993, da jeg var 12 år gammel, vandret jeg hver lørdag fra Fina-stasjonen i Ytre Enebakk og hjem med nyinnkjøpt smågodt og tegneserier.

I 1993, da Ishmael var 12 år gammel, så han mennesker bli skutt og brent levende i Sierra Leone.

Vi sitter sammen på Café Gabler ved Oslo Tinghus. Ishmael er i landet for å lansere den norske oversettelsen av «En bedre dag i morgen», om hans tid som barnesoldat.

Etter at krigen nådde hjemtraktene og familien ble drept av opprørsgeriljaen Revolusjonær fellesfront, tilbrakte Ishmael månedsvis på flukt i jungelen sammen med sine venner. Til slutt kom de til en av regjeringshærens baser der de fikk beskyttelse, men også ble rekruttert.

«Dermed ble de stilt opp alle sammen, seks stykker, med bundne hender. Jeg skjøt dem i føttene og så dem lide en hel dag før jeg endelig skjøt dem i hodet så de skulle slutte å gråte. Før jeg skjøt hver enkelt, så jeg på ham og så hvordan øynene hans gav opp håpet og stivnet før jeg trakk av. De triste øynene irriterte meg.»

- Jeg vet ikke hvor mange jeg har drept, sier Ishmael og ser ut av vinduet.

- Det er vanskelig å ha oversikt over slikt i en krig.

Kokain og krigsfilm
Min jevnaldrende på den andre siden av bordet drepte sin første mann da han var 13 år gammel. Med hodet fullt av kokain, marihuana og krigsfilmer har han drept, torturert krigsfanger, og begravd folk levende. Han var barnesoldat frem til han var 15 år gammel. Da oppsøkte FNs barnefond UNICEF hans overordnede og plukket ut ham og noen andre gutter til et rehabiliteringsprogram.

- Det viktigste for meg med boken er å fortelle folk at problemet med barnesoldater fremdeles finnes, men at det er mulig å hjelpe disse barna, sier Ishmael.

Ishmael Beah klarte til slutt å flykte til USA, der han gikk på college. I dag er han tilknyttet Human Rights Watch, og samarbeider med en rekke organisasjoner i kampen mot bruken av barn i krig. Han har blant annet holdt taler for FN om problematikken.

Fosterfamilie
- Ved å fortelle om det som foregår og om rehabiliteringssentrene vil jeg minne om at folk kan bidra. Problemene virker så overveldende at det er lett å underkjenne ditt bidrag. Men selv én person kan gjøre en forskjell, sier han.

- Det er svært vanskelig å rehabilitere barnesoldater, men det er ikke umulig. For meg handler ikke helbredelsesprosessen om å glemme, men om å lære å leve med minnene. Hvis noen roper høyt, en bil punkterer eller noen løper fort forbi kan det hende det utløser reaksjoner hos meg. Men jeg ser meg rundt, ler, og tenker «Dette er Oslo. Hva kan skje her?» Det handler om å bygge en slik bevissthet.

Mister seg selv
- Tingene jeg har gjort er forferdelige, og de er forbrytelser. Men jeg tror ikke barn som er del av en krig kan holdes ansvarlige. På et eller annet punkt mister man seg selv fullstendig. Denne tilværelsen, med dop og drap, blir normal. Da jeg skrev boken var det viktig for meg å formidle hvordan jeg følte det den gang. Jeg kunne ikke fremstille meg selv som en «good guy.»

I boken bruker Ishmael mye plass på å fortelle om hverdagen før og etter krigen. De to årene som barnesoldat gjøres unna på relativt få sider. Leseren minnes likevel hele tiden om hendelsene i enkeltscener og tilbakeblikk.

- Jeg ville gi leseren en sterk følelse av volden, men ikke paralysere ham. Det er mye jeg ikke forteller om. Men det er også viktig for meg å vise frem mulighetene som finnes. Og å fortelle om sammenhengene. Det er ikke slik at alle i Sierra Leone var gale før krigen. Dette er mennesker. Det som skjedde i Sierra Leone kunne skjedd hvor som helst.

Godhet
Og Ishmael viser at midt i all volden finnes det gode enkeltmennesker. Landsbyboeren som gir guttene ly mens de er på flukt. Hjelpearbeiderne som, mens krigen ennå pågår, driver rehabiliteringssenter for barnesoldatene. Onkelen som tar ham imot med åpne armer. Kvinnen i New York som åpner sitt hjem for ham.

På flukt fra opprørshæren, i begynnelsen av boken, møter Ishmael og vennen en mann fra nabobyen, Ngor Gasemu:

«Jeg ser at du ser veldig trist ut. Pannen din pleide å lyse av seg selv da du var bare en guttunge. Foreldrene dine og jeg pleide å diskutere hvor uvanlig det var. Vi trodde at det var fordi du altid var glad. Din mor sa at du smilte selv når du sov. Men da du begynte å lage bråk og ble sint, lyste pannen din enda mer. Vi hadde ingen bedre forklaring på pannen din og hvordan den hang sammen med personligheten. Og nå er du er, og det lyser ikke mer.»

Vi står på Karl Johan, tar hverandre i hånden, sier ha det bra og good luck. Ishmael går for å ta noen bilder av Oslo før neste intervjuavtale.

Pannen hans lyser igjen.