Bestemor på kanten

Karakter: 5 av 10

Etter å ha sett «Irina Palm» satt jeg igjen med blandende følelser. For jo lenger ut i filmen jeg kom, desto mer uklart ble det hva regissør Sam Gabarski egentlig ville fram til. Noe som starter som småskitten realisme fisler nemlig ut i det som best kan karakteriseres som en form for halvkoselig romantisk-komedie.

Wanking widow

Premisset for filmen er i seg selv en tanke søkt, men ok. Den sjenerte, grå enken Maggie er desperat etter penger. Hennes syke barnebarn trenger nemlig dyr behandling i utlandet for å overleve. Maggie har allerede solgt unna det hun kan og et langt liv som husmor har ikke akkurat rustet henne for yrkeslivet. På tur i Soho snubler over en såkalt «vertinne»-jobb i en sexklubb. Som du forstår er det litt andre oppgaver enn å kun servere drinker det er snakk om. Maggie blir satt til å masturbere menn gjennom et hull i veggen. Den grå musen blir forvandlet til hva vittige tunger har kalt «the wanking widow». Overraskende nok er hun en rakker til å gjøre jobben og får kjapt artist-navnet «Irina Palm».

Hult plott

Historien i seg selv er nokså besnærende. Hvordan vil en «vanlig» og i tillegg aldrende person oppleve møtet med en ubarmhjertig og slesk sex-industri? Problemet ligger i utførelsen. For selv om Marianne Faithfull gjør en hederlig innsats som Maggie føler vi aldri virkelig på kroppen dette store dilemmaet hun står ovenfor. Hun nøler et par ganger før sin første «omgang», men den indre kampen som burde stå i sentrum her klarer Faithfull aldri å formilde til publikum. Reaksjonen når folk finner ut av hemmeligheten river heller ikke helt som den burde. Det er en komisk situasjon hvor de småborgerlige naboene blir sittende sjokkert å høre på Maggies provokative «grisesnakk», men heller ikke denne scenen har den gjennomslagskraften den burde.

Pretty grandma

Sex-industrien i seg selv blir også behandlet på en svært overfladisk måte. Når det verste som skjer er at en alenemor får sparken, så sitter jeg igjen med en følelse av at dette er et ganske polert bilde av «verdens eldste yrke». Til det blir det for ufarlig og plutselig hører jeg ekkoet av filmer som «Pretty Woman» og «Full Monty» i det fjerne.

«Irina Palm» har visse kvaliteter. Vi vil jo gjerne vite hvordan det går med stakkars Maggie, og det er vanskelig å ikke bli engasjert av historier som involverer dødssyke barn. Problemet er at denne filmen kunne blitt til så mye mer dersom man hadde våget å grave dypere i materien. Og slutten på visa ja, den er intet mindre enn utrolig tvilsom.