Tomahawk - «Anonymous» (Ipecac/Tuba)Fantômahawk

Mike Patton, altså. For en fyr. Like produktiv som han er eksentrisk, prøver han støtt å utfordre seg selv like mye som lytterne.

Patton er en mann med udiskutable vokale evner og diskutabel mental balanse. Fryktløs og frisinnet har han de siste årene stått bak omtrent et par utgivelser i året, i tillegg til å drive plateselskapet Ipecac. Nå er det et års tid siden forrige utgivelse (Peeping Tom-albumet), så det er vel på høy tid at Patton rister noe nytt ut av ermet. Og denne gangen er det Tomahawk som står for tur.

Tomahawks tredje album heter «Anonymous», noe som for så vidt er en ganske passende tittel: Plata er visstnok et resultat av at gitarist Duane Denison dykket inn i musikkhistorien til indianerne. Der kom han over masser av tradisjonelle låter uten oppgitte forfattere. Trad.arr., som man kaller det. «Anonymous» er med andre ord gamle indianersanger og -danser, filtrert gjennom hodene til Patton og de to andre gutta i Tomahawk. Kanskje spesielt Pattons, med all respekt for de andre medlemmene i bandet.

For «Anonymous» låter ofte mer som Fantômas enn Tomahawk. Både konseptet og stilen passer albumet bedre ved siden av «Director's Cut» og «Delírium Córdia» enn Tomahawks tidligere album. «Tomahawk» og «Mit Gas» er jo blant det mer sobre og tilgjengelige Patton har tatt i de siste årene. «Anonymous» er derimot langt mørkere og mer eksperimentelt. Blant annet er flere av låtene frie for tekst. Men i Pattons verden trenger jo ikke det være noe negativt.

Problemet med plata er at den låter litt mye som en schtick eller et eksperiment, og litt lite som et album. Ikke alle temaene har latt seg tilpasse så godt til rocken, og enkelte låter, som «Red Fox» og «Antelope Ceremony», er faktisk mest irriterende og slitsomme. Og dersom man hører forbi den uvanlige innpakningen, er melodiene i seg selv ikke så overraskende - har man sett en og annen indianerfilm eller spilt klassiske Alone in the Dark 3, så har man liksom hørt dette før.

Når det er sagt, er det titt og ofte regndansrocken funker også. Pattons produksjon er som vanlig stilsikker og krystallklar, Duane Denison er en original gitarist, og perkusjonen på denne plata bør også nevnes. Tomahawk er og blir et tøft band, absolutt. «Sun Dance» og «Mescal Rite 2» er Patton med godfot, der førstnevnte byr på eksplosjoner av alternativ-metal og sistnevnte viser mannens hip hop-talenter.

Mike Patton er jo også en mester av mørke, og flere av de dystrere, messende sporene funker også utmerket. For eksempel er «Totem», «Cradle Song» og «War Song» uhyre stemningsfulle, alle tre.

«Anonymous» er, ikke uventet, en passe syk plate. Den er et par hakk særere enn de tidligere Tomahawk-albumene, og det tar tid å bli vant til den. Når det er sagt, er det en plate som vokser litt hvis du gir den sjansen - jeg syntes ikke stort om den ved første gjennomlytting, men det kom seg raskt.

Det er utvilsomt et godt stykke håndverk Tomahawk har levert her, og på sitt beste er «Anonymous» veldig stemningsfullt. Det som trekker ned, ligger nok mest ved roten - indianermusikk har aldri gjort stort for mine europeiske ører.

Karakter: 6 av 10