Norges første pønkrocker er tilbake

Norges første pønkrocker er tilbake
Norges første pønkrocker er tilbake

På 70-tallet lyttet han til country-musikk sammen med Sid Vicious og dro på ABBA-konsert med Lemmy. 30 år etter er det rock'n' roll-turné med gamle svirebrødre.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det begynner å bli lenge siden Casino Steel skulle oppfylle guttedrømmen. Under fødenavnet Stein Groven dro han i 1970 over til London for å spille i band. Karrierevalget ga ham plass i rockens historiebøker med glampønkerne Hollywood Brats og pønkgruppa The Boys.

Mens de siste tiårene har blitt brukt på countrymusikk i ulike former, rykker rockefoten til Casino snart tilbake til start. Etter å ha avsluttet countrykarrieren for to år siden, brukte han og hans gamle svirebror fra The Boys, Honest John Plain, 2006 på å sette sammen det endelige rockebandet, The Last Rock'n'Roll Band.

Med på den siste ferden lastet de inn Pettern fra Backstreet Girls/Slips, og to gamle London-pønkere med fartstid fra blant annet Sham 69 og UK Subs, bassist Robbie Rushton og trommis Mat Sargent. Nå er de tilbake til rockens opprørske ur-idé og låter som en blanding av The Rolling Stones, Status Quo og pønkrock.

- Ringen er slutta, det er derfor vi heter det vi heter, for vi drar jo på turné som The Last Rock'n Roll Band, og sier 'fuck you', og så er vi ferdig med det, ler Casino sarkastisk mens svetteperlene triller, når ABC Nyheter treffer ham i tropeheten i hovedstaden.

I februar og mars var The Last Rock'n Roll Band i studio i Frankrike og la ned nok låter til et helt album foreløpig titulert «Separate The Men From The Boys». Med denne flertydige titlen i ryggen, fyller de opp tanken og legger ut på motorveien. Meningen var å gjøre en tre-ukers turne i juni, men de rakk ikke å få ut skiva tidsnok. Nå kommer den istedet ut i september, i minst seks land.

- Det største markedet vårt er i Tyskland, Frankrike, Spania og England. Italia til en viss grad, og så Norge. Og selvfølgelig har vi jo lyst til å prøve Japan igjen også, forteller Casino. Med 'Igjen' referer han til The Boys som gjorde suksess i Japan lenge etter at de hadde sine glansdager for tretti år siden. I første omgang satser de på konserter før og etter jul, i tillegg til neste sommers festivaler.

Med The Last Rock'n Roll Band er Casino Steel tilbake til utgangspunktet med The Stones. Mick & co var på mange måter drivkraften for at han i det hele tatt dro til London under navnet Stein Groven i 1970. Oppholdet varte i drøyt ti år, og ga ham plass i rockens historiebøker med Hollywood Brats, The Boys og som femtemedlem av The Ramones. Men mest legendarisk var vel møtet med Sex Pistols-manageren Malcolm McLaren.

Jubileum

I år er det 30 år siden den britiske punken slo knock-out på musikkbransjen, stilte plateselskapene rådville i virvaret, og forandret reglene for all ettertid. Rocken var så tømt for opprør og uorden at den fremsto som et råtnende kadaver, men samtidig som et bemidlet monster som underholdt ungdom så de ikke skulle forgå av kjedsomhet.

- Jeg synes vel pønken er mer aktuell i dag enn den noen gang har vært. Det vestlige samfunnet er helt på trynet. Et moralsk forfall, alle verdier oppløser seg, det er ikke noe retning på noe. Det er bare juks og bedrag alt sammen, fnyser den gamle trønderpønkeren.

Men samtidig og kanskje litt paradoksalt, er pønken også en del av en individualiseringsprosess man ser resultatet av i dag. Det sosialdemokratiske prosjektet hadde ikke levd opp til sine forventninger. Den friheten politikerne hadde lovet, uteble. I stedet fant befolkningen seg i en usynlighetskultur der likhetstanken var kjennetegnet på den sosialdemokratiske friheten.

- Pønken var et resultat av at rock i utgangspunktet var opprørsk, men på midten av 70-tallet var det ikke lenger noe opprør, utdyper Casino. - Det var teknikk som telte mest. Gutta som så på fotball og rock'n roll som redningen i livet, kunne ikke forholde seg til rock fordi de klarte ikke å spille det lenger. Da kom pønken som en reddende engel med tre akkorder, rett frem og opprørsk musikk.

Men var det først og fremst det musikkmessige aspektet pønken bidro med?

- Nei, ikke bare det, men det var musikken som ledet alt annet, som mote, oppfatninger om ting, alt kom fra musikken! gestikulerer Casino med røyken i høyrehånda. - Derfor var den så viktig akkurat da.

Fotball og musikk

Det er fotball og musikk som teller for engelsk ungdom. Rocken kom tilbake som en ledende faktor, som man hadde å forholde seg til. Det er ikke bare musikken heller, det er masse rundt det. Et miljø som du tilhører.

Pønken har røtter i New York på slutten av 60-tallet, gjennom urbane miljøer og band. Som en motpol til den virkelighetsfjerne hippieånden, bygde det seg opp en trass og et behov for å formidle et mer uforfalsket bilde av hverdagen enn romantiske drømmer om fred, frihet og kjærlighet. Band som Velvet, Stooges og Seeds står i dag som klassikere i å markere den retningsløse forvirring av hvordan storbylivet motsetninger også rettferdiggjør de irrasjonelle valgene.

Hvordan forandret den nihilistiske ånden fra New York seg da den kom til London?

- Den forandra seg på den måten at det var ingen av oss som var noe spesielt flink til å spille. Vi var jo egentlig mot at du skulle være så veldig flink, men så kom jo Ramones og Heartbreakers og det låt jo som ei kule! Så vi ble imponert, og da begynte jo vi og de få banda som var å øve, for vi ville jo bli minst like flinke. Men det var et problem da The Boys kom til Norge to år etterpå, for her var det fremdeles om å gjøre å være dårligst mulig.

Før Casino Steel kom til Norge med The Boys i '78 og '79, var han med på å starte legendariske Hollywood Brats, britenes svar på New York Dolls. De ga ut et album, «Growing Up Wrong», på norske Mercury i 1975. Plata ble trykket opp i drøye 500 eksemplarer, og står i dag i 40.000 kroner hos samlere.

- Vi var jo helt annerledes enn de andre, for vi var jo til en viss grad glamrock, men hele poenget med Hollywood Brats var å irritere og sjokkere. Vi var ekstreme, men vi synes jo at vi var flinke også. Plata vi spilte inn har tålt tidens tann, og den selger jo godt ennå.

Møte med McLaren

Omtrent samtidig med utgivelsen kom Malcolm McLaren tilbake til London etter et relativt mislykket forsøk på å redde karrieren til New York Dolls. Han dresset dem opp som kommunister med hammer og sigd i alle retninger. Mannen som senere skulle bli Sex Pistols sagnomsuste manager, har siden trosset mange lover om hva smart markedsføring er, men med NY Dolls hadde han overvurdert sitt publikum. Isteden gikk han i gang med å sette sammen det som skulle bli Sex Pistols.

- McLaren ringte meg og Andrew Matheson (også Hollywood Brats) og ville ha et møte. Så vi hadde et møte med ham på kontoret hans på Tottenham Court Road. Han skulle starte et nytt prosjekt, lurte på om vi ville være involvert i det, og lurte på hva vi syntes om det. Han forklarte litt, jeg husker ikke om han sa at det skulle hete Sex Pistols. Så da reiste bare Andrew Matheson seg og sa 'Fuck off, that's the most ridiculous I've heard in my life!'.

Det ble aldri noe mer samarbeid med McLaren etter det, men Casino var likevel en viktig budbringer for å vinne aksept for pønken som vokste seg opp fra undergrunnen i London sommeren '76 og frem til Sex Pistols ankom Norge året etter. Han skrev ukentlige rapporter for Adresseavisen i Trondheim. I ettertid skulle man nok ønsket at det var flere nordmenn som fikk hans blodferske, fordomsfrie forutseende analyser servert ved frokostbordet. Vi som bodde andre steder måtte nøye oss med middagspressens tabloide fremstilling, og gikk glipp av spådommene om at Sex Pistols kom til å forandre musikkhistorien, eller at ingen hadde frigjort mer energi siden annen verdenskrig enn det The Clash slapp ut på 100 Club Punk Rock Festival i september '76.

Countrymusikk var tingen

Etter fire album med The Boys, i tillegg til å ha vært som den femte Ramones på«End of the Century»-turneen, dro imidlertid Casino Steel hjem til Norge med Gary Holton i bagasjen. De var slitne og hadde behov for å komme seg vekk fra rock'n roll-sirkuset. Der og da virket det også naturlig å senke litt på tempoet, og å dra ned turtallet til et sted midt mellom rock og country. De gikk i studio og i mars '81 føyk deres versjon av «Ruby» opp på toppen av norske hitlister og ble der i 13 uker. De mest rettroende rockerne forsto ikke hvordan den urbane pønkeren Casino Steel kunne slå inn på kumøkk-musikk, men for hovedpersonen var det helt naturlig.

- Tidlig på 70-tallet hørte vi masse på Gram Parsons som igjen knytta oss til country. De gamle gutta hadde jo skjønt det! Det handla bare om drikking og kvinnfolk, ler Steel og fortsetter.

- På puben vi i The Boys vanka på i London, satt vi sammen med Sid Vicious og Johnny Thunders og spilte Gram Parsons om nettene, og hørte på country! Men det tror jo ikke folk. Vi var til og med i Royal Albert Hall og så ABBA med Lemmy (vokalist i Motorhead - red.anm.) og Sid i '77! Alle syntes det var helt fantastisk.

De siste 25 årene har Casino gitt ut en rekke album, vært involvert i GramArts rockebyråkrati og innimellom hatt gjenforeningskonserter med The Boys. Den 25. august spiller nettopp the Boys sin eneste konsert i Norge i år på Pstereo-festivalen i Trondheim. Og en uke etter braker det altså løs med lansering av the Last Rock'n Roll Band. Som blir 55-åringens siste.

Hvordan er det å leve av og være Casino Steel?

- Jeg må jo si det er mange ganger jeg tenker at jeg er privilegert som kan spille hvor jeg vil, og så kommer det 200 stykker. Men det er slitsomt å være så gammel, og måtte tenke på hvor lønna skal komme fra neste måned. Det er mange ganger jeg misunner folk som har fast lønn, men jeg kunne jo aldri begynt i en 9-4-jobb.

Nei, det har du jo prøvd...

- Ja, og da ble jeg jo satt inn, ha-ha-ha.

Bildene er hentet fra Casino Steels hjemmeside.

Personvernpolicy