Ozzy Osbourne: «Black Rain» (Sony/BMG)

Overraskende vitalt

De som har sett «The Osbournes» og forventer en karikatur som driter seg ut, vil bli skuffet. Ozzy beviser med «Black Rain» at tungrocken sitter i ryggmargen hans.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ozzy har gitt ut plater mer eller mindre jevnlig i 37 år. Mange av disse har han nok heller vage minner om selv, men jeg kan gjerne glede ham med å fortelle at diskografien hans er meget sterk. «Black Rain» er det første albumet med nytt materiale siden «Down To Earth» i 2001. I mellomtiden har far sjøl gått hen og blitt TV-stjerne, noe som gjør at enda flere er nysgjerrige på hva denne gamle skrotten har fått til.

Låtmessig leveres det slik man er vant til. Albumet består av ti spor, hvorav åtte er skrevet av Ozzy, Zakk Wylde og produsent Kevin Churko og to av Ozzy og Churko. To av kuttene er typiske Ozzy-ballader, mens resten er rockere av ymse slag. Så langt er alt velkjent og trygt.

Soundet overrasker umiddelbart. Churko har skrudd frem et moderne lydbilde og særlig gitarene låter annerledes enn tidligere. For all del, Zakk har en svært særegen måte å spille på, slik at det aldri er tvil om opphavet her, men selve lyden er uvant. Det låter fortsatt tungt, men det høres til tider ut som typiske Wylde-riff med nu-metal lyd. Etter en lang stund i tenkeboksen har jeg kommet frem til at jeg liker det.

Det er også lagt på en del effekter på Ozzy's stemme, noe som også er med på å gi god variasjon. Han synger jevnt over i lavere toneleie enn i glansdagene, men det kalles å eldes med stil. Noe annet kunne fort ha blitt trist. Rytmeseksjonen med Mike Bordin og Blasko er også meget sterk, og til tider skaper de et vanvittig groove. Men så var det låtene da.

Åpningssporet «Not Going Away» er platens høydepunkt. Det er tungt som helvete og Zakk er i storform. Dette låter Black Sabbath og minner en del om materialet fra den siste soloplaten til Osbournes Sabbath kollega, Tony Iommi. Ozzy gir maks og jeg tenker med gru på blodtrykket hans. Den første singelen «I Don't Wanna Stop» har vokst seg god over tid. Dette er en typisk, fengende Ozzy-rocker som handler om at han simpelthen ikke er i stand til å gi seg. Det synes jeg vi skal være glade for, enn så lenge.

Tittelsporet er også en interessant sak, med gode melodilinjer og sågar munnspill. «Civilize The Universe» og «Trap Door» er Ozzy på det jevne, mens «Countdown's Begun» er god, riffsterk tungrock. De to balladene er helt greie og svært typisk Ozzy. Det betyr at Beatles-påvirkningen ligger tykt utenpå. «Lay Your World On Me» er mest interessant, da den har en noe mørkere stemning over seg. «11 Silver» er det sporet som fungerer dårligst. Det settes opp et bra tempo, men låta fenger ikke, rett og slett.

Jeg synes helt klart Mr. Osbourne forsvarer sin eksistensberettigelse med «Black Rain». Det låter friskt, låtene holder jevnt over god kvalitet og musikerne presterer solid. Og kanskje viktigst av alt: Ozzy selv begrenser seg til det han behersker. Han har nok bedre rådgivere og støttespillere enn det vi ble villedet til å tro via TV. Jeg tar i hvert fall av meg hatten, men etter å ha sett mannen med Sabbath for to år siden er jeg ikke overrasket. Blir spennende å se om han leverer på samme nivå i Spektrum 10.juni.

Karakter: 7 av 10

Les andre musikkanmeldelser her

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus