Meny

Lyttelua 11

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Lyttelua har denne uken besøk av det kritikerroste britiske bandet Biffy Clyro og Marius Asp, som fra sin posisjon i P3 og Lydverket påvirker deg mer enn du aner.

James Johnston: Bassist Biffy Clyro


Bright eyes - Cassadaga

Jeg har hatt mye glede av denne plata de siste ukene. Jeg er storfan av «I'm Wide Awake, It's Morning » og «Digital Ash in a Digital Urn», og har fortsatt ikke helt kommet over de platene. «Cassadaga» er ikke noen revolusjon i forhold til hva Bright Eyes har gjort tidligere, man visste liksom hva man ville få. Men det er et veldig bra album, en av favorittene mine i år.

http://www.myspace.com/brighteyes

http://www.abcnyheter.no/node/44875

Aereogramme - My Heart Has a Wish That You Would Not Go

Dette albumet er rett og slett et av de beste som har kommet i år. Aereogramme er et band fra Glasgow, der vi er fra. De var et ganske heavy band tidligere, og spilte en del på kontraster mellom skriking og tunge gitarer og roligere øyeblikk. På «My Heart Has a Wish That You Would Not Go» kjører de jevnt en roligere, mer cinematisk stil. Det er en enorm størrelse og dybde på musikken, og låtene er helt fabelaktige, spesielt «Barrier» og «The Running Man». De er kamerater av oss, så jeg er kanskje litt partisk, men det er virkelig et bra album.

http://www.myspace.com/aereogrammeofficial

Malcom Middleton -A Brighter Beat

Dette er Malcolms tredje album etter at Arab Strap ga seg, og han har virkelig sin egen stil. Tekstene er kjempebra og vittige, han har et morsomt syn på livet som han får godt fram gjennom musikken. Jeg er ingen stor Arab Strap fan, men Middleton har virkelig noe for seg.

http://www.myspace.com/malcolmmiddleton

Marius Asp:Musikkjournalist i NRK P3 og plateanmelder i Lydverket


David Vandervelde: The Moonstation House Band

Vi skriver medio mai, og solide utgivelser av året er allerede i ferd med å skvises under vekten av hukommelsens skrøpelige korpus. Dette er en skjebne David Vanderveldes utmerkede debutalbum bør unngå - i en periode der både venstrevridd folk og skamløs glamrock vokser vilt, stikker dette seg ut som et stilrent og originalt bidrag til begge sjangrene. Legg til oppløftende kraftpop («Nothin' No»), psykedelia («Can't See You Face No More») og en nærmest sykelig teft for det gode refrenget, og du har en av de sterkeste skivene hittil i 2007. De åtte låtene høres ut som de er sunget gjennom kraniet til Marc Bolan; med mer samtidige briller fremstår vokalist og visjonær Vandervelde som en mindre velfødd Bobby Conn. Sånt må man jo elske.

Afghan Whigs: Unbreakable: A Retrospective

Greg Dulli er fortsatt en av alternativrockens mest gåtefulle karakterer; en aldrende prins, som med sine Twilight Singers fortsetter å meditere over sex, død, dop og rock'n'roll på særdeles potent og overbevisende vis (sjekk fjorårets rasende, vemodige «Powder Burns» for bevis). Likevel er det som frontmann i soulrockbandet Afghan Whigs han vil bli husket. Nå samles endelig kremen av bandets sanger, og selv om man saktens kan diskutere låtvalget, er det ikke et fnugg av tvil om at dette er en etterlengtet innfallsport til et band hvis katalog ikke bare har overlevd nittitallet, men som ti-tjue(!) år seinere lyder sleskere og mer sexy enn noensinne. «Unbreakable: A Retrospective» slippes 5. juni.

Rufus Wainwright: Go Or Go Ahead

Ja, vi elsker Rufus og hans ferske epos «Release The Stars. Min eneste innvending måtte være at albumet mangler den virkelig klassiske enkeltlåten - som den emosjonelle atombomben «Go Or Go Ahead» fra skiva «Want One» (2003), en sang jeg stadig vender tilbake til. Wainwright tar her et oppgjør med sin egen rusavhengighet; teksten er en bønn til sviktende skytsengler, fra en mann som har latt sine dionysiske tilbøyeligheter ta overhånd - «so I will opt for the big white limo/ vanity fairgrounds and rebel angels», synger han. Melodien er en umulig og vakker kombinasjon av elementene som gjør Rufus' begavelse så voldsom og tydelig: Tidløs, intrikat og følelsesmettet pop eksploderer i et kraftballaderi tidsriktige Queen verdig; hele tiden med alvoret og sårheten intakt. Den varer i seks minutter og tjueåtte sekunder. For min del kunne den vart i seks timer.

Øyvind «Lua #1» Moen: Butikksjef Platekompaniet Sandvika


Jim Ford - 36 Inches High // Nick Lowe - 36 Inches High

Jim Ford-plata «Harlan County» og de femten bonussporene har satt varig preg på Lyttelua. Den eneste måten å få Ford ut av spilleren på var å spille spor åtte på Nick Lowes solodebut «Jesus Of Cool». Å skrive noe mer fornuftig om Jim Ford får det være opp til Akersgata å gjøre, gjerne som et eget søndagsbilag.

Rufus Wainwright - Release The Stars

Med Jim Ford ute av dansen ble «Release The Stars» ukas mest roterte album i Lyttelua, på tross av gjesteopptreden forrige uke. Nye enkeltlåter og partier utmerker seg stadig på det som kommer til å stå som et av årets sterkeste album når tiden er inne for årsoppsummering. «Release The Stars» har ikke bare evnen til å engasjere ved lytting, den insisterer hæren fløtte meg også på å bli lyttet på i stille stunder.

Clientele - God Save The Clientele

Etterlengtet oppfølger til et av 00-tallets beste utgivelser, «Strange Geometry» (2005). Ved første ørekast virker ikke denne like sterk, men se ikke bort fra at det kan være forventningene som legger en demper på opplevelsen. Har hørt denne flere ganger denne uka, ofte med god intensitet, uten å bli helt klok på om jeg hører storhet eller middelmådighet.

Traveling Wilburys - Handle With Care // Jenny Lewis with the Watson Twins - Handle With Care

11. juni kommer Traveling Wilburys-platene remastret og sirlig pakket på Rhino-vis. Som en forsmak på den etterlengtede herligheten ble promosingelen av superbandets største hit sendt Lyttelua, som svarte med å høre denne flere ganger enn nasjonalsangen på 17. mai. Deretter ble fjorårets coverversjon fra Jenny Lewis, M.Ward og Conor Oberst plukket ned fra hylla for komplementær lytting. Flott låt i begge versjoner, gamleversjonen skal sågar være sendt til Norges radiostasjoner. Er det lov å håpe på en sommerhit for Harrison, Dylan, Petty, Lynne og Orbison?

Beach Boys - Friends

«Friends» (1968) er det siste Beach Boys-albumet Brian Wilson bidro på før han bokstavelig talt gikk og la seg. Etter følelsestunge «Pet Sounds» (1966) og de arbeidsomme oppfølgerne «Smiley Smile» og «Wild Honey» (begge 1967) fremstår harmonipakkede og lekne «Friends» som en spasertur på livets lyse side. Brian Wilson sier seg enig med den allmenne oppfatningen om at er hans beste album, men trekker «Friends» frem som favorittalbum på grunn av albumets lettsindige fremtoning. «Pet Sounds» carries a lot more emotion, som han selv sier i 2001-utgavens linernotes.

For rock-snobben er «Friends» viktig av minst en annen grunn: starten på Dennis Wilsons dypt undervurderte låtskriverkarriere. Komposisjonene «Little Bird» og «Be Still» er ikke uventet de to eneste låtene på albumet med et snev av mørke i seg.

Brian Wilson kommer til Frognerbadet og Norwegian Wood 17.juni...

Wondermints - Wondermints

...og med seg i bandet har han medlemmene fra Wondermints.

Før Darian Sahanaja hjalp Brian Wilson med å restaurere «Smile» ledet han sitt eget band av ettertraktede studiomusikere, psykedelia/powerpop-ensemblet Wondermints, som i 2000 ble stammen av Brian Wilsons backingband. Ledet av «Proto-Pretty» og «Tracy Hide», er den selvtitulerte debuten fra 1995 perfekt fyll for Lyttelua i sommervarmen.

Fredrik «Jazzgossen» Tingstad: Butikksjef Platekompaniet Stortinget


Helge Hurum: Spectre - The Unreleased Works 1971 - 1982

Fløytist, komponist, arrangør, storbandleder - Helge Hurum er en norsk jazzkjempe med en imponerende merittliste. På denne nye utgivelsen fra Plastic Strip blir vi presentert for en rekke tidligere ikke utgitte opptak fra NRKs arkiver. Her er Hurum i fri utfoldelse sammen med en rekke andre store norske jazzstørrelser i ulike konstellasjoner. Og det har blitt en storartet samling med kraftig, opplagt og elegant musikk. Spesielt åpningsstykket, «Huldredans», viser Hurums smakfulle bruk av inspirasjonskilder - Gil Evans på tur i den norske fjellheimen. Jan Garbarek deltar med følelsesfylt spill, og dukker opp litt senere opp i den eksotiske «Ongura Part I - III», hvor også Karin Krog bidrar med atmosfærisk og mystisk vokal. Dette er bare eksempler på høydepunkter - de kommer på rekke og rad, og denne samlingen presenterer Helge Hurums dristige kompositoriske grep på staselig vis.

Svein Finnerud Trio - Preachers - The Unreleased Works 1969 - 1980

Mer bortglemt jazzgull fra NRKs arkiver. Plastic Strip gir ut samtidig med Helge Hurum-platen disse opptakene med Svein Finnerud Trio - norsk avantgarde på sitt aller beste. Barndomsvennene Svein Finnerud (piano) og Bjørnar Andresen (bass) traff trommeslager Espen Rud på en jam på Jazzbrakka i Asker i 1967 og startet denne trioen som skulle tøye og strekke på jazzkonvensjonene. Etter hvert lot de seg inspirere av John Cage, musique concrete og andre mer eksperimentelle utøvere og komponister og begynte en svært tidlig utprøving av elektriske virkemidler. Denne samlingen er full av grenseløs og leken musikk: «Delta» er en tradisjonell norsk folkemusikkmelodi fortolket med fin melodisk glød av Svein Finnerud, mens Andersen og Rud legger til et tungt og repeterende groove i bunnen. Tøft.

Karin Krog -We Could Be Flying

Som Karin Krog selv skriver i heftet som følger med platen: «Explosive Stuff!» Ja, for denne utgivelsen byr på flere musikalske detoneringer: Det er her du finner DJ-favorittene «Meaning of Love» og «Raindrops, Raindrops» - ypperlig jazzfunk begge deler. Norsk jazzdronning numero uno tok meg seg keyboardist Steve Khun, bassist Steve Swallow og trommis Jon Christensen med seg i studio i 1974 og spilte inn denne softisen av en plate. Nå er den ute på CD og bør kunne gjøre nytte for seg på både til hverdags og fest utover sommeren. Dessuten ble Karin Krog 70 år på mandag! Gratulerer!

Diverse artister - Kraut Rock

Hva? En krautrock-samler uten Neu!, Can og Amon Duul II? Denne samleren fungerer fint likevel, femten spor med pussig musikk du garantert ikke viste du likte fra steder som Hamburg, Aachen, Hanover og Mannheim. Jeg skal ikke prøve meg på noen streng definisjon av begrepet «krautrock», men det var altså en betegnelse funnet opp av engelske journalister på den ekstraordinære musikken som flommet ut fra Tyskland mot slutten av sekstitallet og første halvdel av syttitallet. Og det var langt i fra konvensjonell «rock»: På denne samlingen sneier vi innom abstrakte lydcollager, elektronisk minimalisme, jazzrock, prog og psykedelia med band som Harmonia, Faust, Cluster, Guru Guru og - Scorpions! Krautrock er utpreget platesamlerstoff, men dette er en grei og billigere løsning for alle nysgjerrige. Men du ha Cans «Tago Mago» og Neu!s «Neu 75»!

Espen A. Amundsen: Musikkansvarlig ABC Nyheter


Jo da, den lunefulle lille kødden av ei lue spiser fremdeles Troika. Men humøret er tilbake på topp. Lua har nemlig vært i skikkelig lytteform hele uka.

Mandag: En flott lyttedag der Jim Fords «The Sound Of Our Time» fikk fritt spillerom (subtil, jeg?). Fantastisk? Nei, nei, ikke sterkt nok! Jævlig fantastisk bra? Nei, nei, nei ... Sublimt? Jojo, men likevel..... Årets beste nyutgivelse? Ja, helt korrekt!

Tenk deg at The Band, Van Morrison, Nick Lowe og Sly Stone tar bomba samtidig fra 5-metern for så å lage prompebobler idet sola går ned. Sjeldent vakkert, ikke sant? Les Øyvinds utmerkede anmeldelse her.

Tirsdag: Lua har begynt å lese Retrohue. Den gamle nostalgikeren med de rare skoa som skriver om fotball, musikk og damer her på ABC Nyheter. I siste utgave hyllet Retrohue, til Luas store glede, de gamle heltene fra Green On Red, som akkurat nå er aktuelle med albumet «BBC Sessions». Et must? Ja visst. Hvem vil gå glipp av klassikere som «Little Things In Life», «Hair Of A Dog», «Billy», «Baby Loves Her Gun» og «Pills And Booze»? Lua og Retrohua anbefaler innspillingene fra perioden'89-'92 så varmt at Troikaen smelter på tunga.

Onsdag: Hviledag. Hørte kun tre-fire spor på den nye Wilco-skiva. Bandet som ifølge Retrohue har mye å takke Green On Red for. Tja, hvorfor ikke? Uansett; «Sky Blue Sky» innfrir så det ljomer.

Torsdag: Den store Felt-dagen. Indie-heltene alle synes å ha glemt. «Me And A Monkey On The Moon» fortjener å bli plassert på øverste hylle av alle som bryr seg om musikk. Sjefen sjøl, Lawrence, synger så rart og fint at selv muttern lot seg sjarmere da jeg kjørte henne hjem i går.

- Oj, det var fint, sa hun etter 10 sekunder i samme bil med mannen som senere dannet Denim og nå gir ut plater som Go-Kart Mozart.

- Stilig steel, forresten.

Ja, du får sagt det du muttern, tenkte jeg idet Lua skrudde opp volumet på fantastiske «Mobile Shack» i håp om å overdøve fatterns voldsomme nyseanfall.

Neste uke: Maria McKee ikler seg Lyttelua.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus