Et amatørmessig bankran
Et amatørmessig bankran
Enkelte personer har virkelig ikke noe på den kriminelle løpebanen å gjøre.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Tre ranerne skulle robbe Royal Bank of Scotland i august 1975. Det ble en heidundrende oppvisning i hvordan ting ikke skal gjøres.
Nedturen startet allerede før ranet var startet, da de tre inkompetente bankranerne klarte å sette seg fast i svingdøren inn til banken. Her ble de stående helt til de ansatte forbarmet seg og slapp de uheldiggrisene løs. Etter å ha takket så mye for hjelpen, bestemte de slukørede ranerne seg for å forlate åstedet.
Det var første forsøk.
For tror du at ranere ga seg med dette, tror du feil. Få minutter senere dukket de iherdig opp på ny for å informere om at denne gang var det alvor, og nå skulle de virkelig rane banken.
Reaksjonen var imidlertid ikke helt som de forventet. For i stedet for å kaste seg ned på gulvet i frykt, knakk folk i banken sammen i latter, i den tro at det hele dreide seg om en utspekulert spøk.
Men det var ingen spøk. For ranerne fremholdt at dette dreide seg om et vaskeekte ran, og at de ikke aktet å gi seg. De ville ha penger. 5000 pund ville de ha. Og helst så fort som mulig.
Men skrankepersonalet var så opptatt av å le, at de ikke klarte å gjøre noe som helst. Det hjalp ikke at de desperate ranerne senket kravet til 500 pund, og deretter til 50 pund. De fikk ingenting. Ikke en gang da de ba om hva som helst, samme hva, fikk de noe.
I ren desperasjon prøvde en av de tre ranerne til slutt å hoppe over skranken for selv å ta pengene. Men i stedet mistet han balansen og falt på ankelen slik at den ble kraftig forstuet.
Dermed syntes de to andre ranerne at nok fikk være nok. De avbrøt liksågodt hele ransforsøket og sprang ut av banken.
De kom så langt som til svingdøren.
Hvor de satte seg fast, igjen.
Helt til politiet kom.
La dette være en lærepenge, tyver og kjeltringer der ute!
