Meny

The Locust – «New Erections» (Anti- /Epitaph)

Kompromissløst

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

The Locust er brutalt, hensynsløst og deilig annerledes.

I en tid der H&M selger klær med Ramones-logo og samleplater med 70- og 80-talls heavy TV-annonseres, sier det seg selv at tradisjonell punk og metall ikke skremmer mange lenger. Amerikanske The Locust er et band som har tatt dette inn over seg. På sitt tredje album, «New Erections», serverer de musikk som ville fått de tøffeste punkere i '77 til å holde seg for ørene og ta beina fatt. Ikke minst fordi ordene dyktige og progressiv kan brukes om bandmedlemmene og musikken, ord som representerte noe av det punkerne ivrigst gjorde opprør mot.

Å plassere The Locust i en sjanger er vanskelig. Medlemmene har bakgrunn fra hardcore, punk og metal. Likevel er det vanskelig å beskrive dem uten å bruke metaforer og sammenligninger: De er en brutal hybrid av The Blood Brothers, Atari Teenage Riot og King Crimson. Det er musikalske maskingeværsalver levert med kirurgisk presisjon. Der Fantômas låter som et tungt Godzilla-beist, er The Locust som en sverm av muterte kjempeveps - kjappere, enda mindre menneskelige, og like dødelige.

Musikken går i et umenneskelig tempo, og er fullstendig kompromissløs. I løpet av de 23 minuttene plata varer, tar bare The Locust noen få pauser for å gi oss litt ubehagelig synthstøy. «New Erections» har ikke ett eneste sing-along refreng, ikke én gitarsolo, ikke en eneste strofe som synges med clean stemme. Gabriel Serbians trommespill er spastisk, hyperaktivt, originalt og imponerende. Gitaren og bassen følger konstant de obskure rytmene han pumper ut i en demonstrasjon av nesten motbydelig samspilthet. Det er stakkato og monotont, men vokalen og synthen gir variasjonen som trengs for å gjøre det spennende. Uten at det blir vakkert av den grunn...

Tempoet på musikken, den konstante progresjonen og det faktum at kun et fåtall av låtene er over 2 minutter lange gjør at denne plata trenger noen runder før man blir kjent med den. «Tower of Mammal», «Hot Tubs Full of Brand New Fuel» og «We Have Reached an Official Verdict: Nobody Gives a Shit», er favorittlåtene mine akkurat nå, men ved neste gjennomlytting kan dette endre seg. «New Erections» er nemlig et utrolig helhetlig album stilmessig, og låter så befriende annerledes at alle låtene blir spesielle.

Å gi en generell vurdering av denne plata er vanskelig. «New Erections» er et album som kan gi deg mareritt, hodepine, salige flir eller hakeslepp - alt avhengig av humøret ditt og hva du er vant til å høre på. En ting er sikkert: Det er umulig å ikke reagere på denne musikken, og min reaksjon var skrekkblandet fryd. To skjelvende tomler opp!

Karakter: 8 av 10

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus