The Horrors: «Strange House» (Polydor/Universal)Dekadent goth-punk
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Disse karene fant hverandre på Junk Club i Londons Southend, en ultrakul klubb drevet av keyboardist Rhys «Spider» Webb. De spilte sin første gig i september 2005 og siden har det gått slag i slag. Britisk presse er fra seg og drypper superlativer over gruppa. Spørsmålet er om musikken holder mål eller om gutta står der nakne til alles skue.
Imagemessig minner de om en blanding av New York Dolls og tidlig engelsk goth, og musikken er da også en punka utgave av nevnte genre. Bauhaus jammer med Stranglers etter å ha lytta til The Cramps, tenker jeg. Dette er upolert gitarrock tilsatt enkle keyboardriff med en vokalist, Faris Badwan, som ikke er spesielt beskjeden, på toppen. «Psychotic Sounds for Freaks and Weirdos» står det på platen, noe som betegner innholdet på skiva svært så godt.
En rå versjon av Screaming Lord Sutchs «Jack The Ripper» drar i gang platen i The Cramps-modus. Temposkiftet midtveis er tøft som få, og Badwan hyler som besatt. «Count In Fives» preges av utstrakt keyboardbruk og bandet balanserer helt på kanten av kaos. «Draw Japan» drives frem av en pulserende, vrengt bass, som sammen med det svært Daniel Ash-inspirerte gitarspillet bringer tankene tilbake til Bauhaus og Love & Rockets.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen«Excellent Choice» er blitt en personlig favoritt. Låta åpner med en snakkende Faris over et rockabillyaktig komp. Det alterneres mellom snakking og vokale utbrudd, det låter skikkelig britisk og er tøft som faen. «Little Victories» følger i samme tempo, og er nok en sak der Spider får brukt brettet skikkelig.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen«Sheena Is A Parasite», bandets første singel, er en brutal utblåsning uten særlige kommersielle aspirasjoner. Påfølgende «Thunderclaps» minner om The Stranglers, et av de kuleste banda fra slutten av 70-tallet. Bass, keyboard og vokal er som snytt ut av Stranglers-malen. Deretter følger en relativt uinteressant instrumental, før «A Train Roars» avslutter platen på en grei måte.
Det er ingen umiddelbare hitlåter på «Strange House», men energien og den rå fremførelsen er så ekte at dette likevel treffer ganske bra. Også det faktum at flere av sporene vokser etter gjentatte lyttinger, gjør at jeg liker skiva godt. Den kan trygt anbefales til folk som har sans for bandene det er referert til over, men også for individer som har sansen for stygg, engelsk syrerock.
