Ghost Rider

Gotisk tegneserieadaptasjon med innslag av westernmytologi der en miks mellom Faust og Evel Knievel på brennende motorsykkel forsøker å berge sjela si fra styggen sjøl. Det høres kanskje røft ut, men

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Bilder:
Alle bildene i denne filmanmeldelsen er hentet fra Buena Vista International.







Det er ett ubetalelig morsomt øyeblikk i «Ghost Rider»; Det er der en keitete goth-jente med kraftig benbygning og «I Leave Bite Marks»-t-skjorte skal fortelle tv-reporter Roxanne Simpson (Eva Mendes) om sitt møte med Ghost Rider.

Jentas troverdighet som vitne og intervjuobjekt deiser i asfalten idet hun forteller at hodet hans var en brennende dødningskalle. Det var «a sort of edgy look» som jenta innser kunne sett dumt ut for mange, «but he totally pulled it off».

Jeg kan dessverre ikke si meg enig der. «Ghost Rider» doesn’t totally pull it off.


Hovedpersonen ser ut som en fyrstikk med skinnjakke og filmen er fort glemt, men den kan nok nytes i øyeblikket om man gir seg viljesløs hen, omtrent som til en Big Mac-menu dagen etter ei fyllekule.


Avtale med Djevelen
Grunnhistorien i «Ghost Rider» står på skuldrene til klassiske fortellinger om menn – fra Faust til Robert Johnson – som selger sjela si til djevelen i bytte mot noe gjevt, men gjerne angrer på handelen når de oppdager at Djevelen er en skikkelig satan.

Motorsykkelhopperen Johnny Blaze (Nicolas Cage) – en karakter tydelig inspirert av virkelighetens Evel Knievel – lovet i sin ungdom bort sjela si til Mephistopheles (Peter Fonda), i bytte mot av faren skulle bli frisk.



Han leste ikke kontrakten for detaljert, og angrer en smule når han oppdager at han noen år senere må finne seg i å bli forvandlet til den demoniske «Ghost Rider» og børne rundt på en overnaturlig sykkel for å innkreve Djevelens gjeld.

Særlig slitsomt blir det når Ghost Rider må bryne seg på Satans egen ambisiøse sønn Blackheart (Wes Bently). Guttungen planlegger – med hjelp fra noen falne engler som ser ut som junkies – selv å cashe inn en kontrakt på rundt tusen onde sjeler for på den måten bli sterkere og slemmere enn pappa’n sin.

Genrepastisj
Regissør og manusforfatter Mark Steven Johnson har fått sjansen til å lage en film om nok en av Marvels superhelter etter de ikke altfor vellykkede filmene «Daredevil» og «Elektra», men han har ikke fått dreis på genren siden sist.

Han tar riktignok med seg tegneserienes hang til skamløs svulstighet, og filmen er fylt av overdrevne klisjéfylte fortellergrep og mye camp.


Her finnes lykken i en blomstereng under den gamle eika, demoner med gravrøst avleverer breiale onelinere mens de flerrer tenner og den store bærer av visdom er en cowboy som rir inn i solnedgangen på sin brennende hest.

Dessverre er ikke filmen smart eller elegant nok til at denne lekenheten med overdimensjonerte virkemidler fungerer eller imponerer.

Også som actionfilm må det være lov å kreve noe mer originalitet og trøkk i dag. Det er mye flammer i natten, halsbrekkende motorsykkelstunts og datagenererte slåsskamper, men wow-øyeblikkene er få og ingen sekvenser fester seg nevneverdig på netthinnen.

Når det er sagt så finnes det ting å more seg over her og der.

Det ustabile trynet til Nicolas Cage er som alltid en fryd å se på når grepet om virkeligheten for alvor glipper, og selv i en såpass tøysete rolle klarer han å sjarmere og skremme i opptil flere scener.

De som er like glade i nerdete filmreferanser som meg kan ellers humre over at Peter Fonda i rollen som slesk Satan utstyrer Johnny Blaze med en besatt chopper som minner mistenkelig om den Fonda selv trakterte i «Easy Rider» (1969). I den filmklassikeren var dessuten Fondas karakter kalt opp etter en annen Marvel-figur, nemlig «Captain America».

Sam Elliotts fortellerstemme og cowboy-karakter skaper på sin side assosiasjoner til hans selvironiske opptreden i «The Big Lebowski», men denne referansen er muligens ikke tilsiktet. Og skulle den være det kommer ikke «Ghost Rider» altfor godt ut av sammenlikningen.

Personvernpolicy