Sjarmerer underbuksene av deg

På sitt andre album «Tones Of Town», tar Field Music steget opp i den musikalske eliteserien.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Brødrene David og Peter Brewis, sjefshodene i Field Music, er to musikalske smartinger som beveger seg frem og tilbake i musikkens forunderlige verden.

De koker et brygg som etter de to første musikalske fyllekulene gir deg en førsteklasses hodepine.

Behovet for å reparere lusker rundt i kroppen etter å ha blitt konfrontert med det store spørsmålstegnet som åpenbarere seg i speilglasset. Etter et par slurker byttes det digre spørsmålstegnet ut med en mengde små, som med tid og stunder sjarmerer underbuksene av deg.

På «Tones Of Town» tøyer britiske Field Music den musikalske strikken i mange retninger. Albumet fremstår som en enorm musikalsk løk med en kjerne fylt av harmonier og melodier som sender tankene til The Beach Boys og The Beatles. En herlig melodiøs duft som med den største selvfølgelighet trenger gjennom alle lagene.

Men flere steder utfordres det poppete og elskverdige lydbildet av post-punkens hakkete gitar-riff og tunge basslinjer. Litt som om medlemmene i Wire og XTC i et ledig øyeblikk har smuglet en høyttaler eller to inn i studio. Særlig XTCs beatleske pop/post-punk svever rundt i det tidvis intrikate og finurlige lydbildet. Og jeg tar neppe feil når jeg hevder at brødrene Brewis også har latt seg begeistre av Talking Heads' mange musikalske rundkast.

Men når det er sagt: Det første bandet jeg tenkte på da jeg hørte «Tones Of Town» var 10CC. Deretter ramlet Supertramp, Queen, Todd Rundgren og Joe Jackson inn i mitt hode. Og etter hvert Ben Folds Five og Yes! Og da snakker vi musikalsk forvirring av fjerde grad. Men det er nettopp denne totale forvirringen som gjør «Tones Of Town» til en sjelden fin musikkopplevelse.

Albumets musikalske spennvidde, lekenhet og teft for melodier, kaster meg nemlig ut i et vidunderlig musikalsk univers der tyngekraften holder seg for øynene i det jeg faller. Et musikalsk babelsk tårn som skaper applaus og vill begeistring.

Om dette blir for komplisert kan jeg komprimere den musikalske tidsavstanden ved å peke på at «Tones Of Town» i stor grad høres ut som en krysning av to av fjorårets beste popalbum: The Feelings «Twelve Stops And Home» og Phoenixs «It's Never Been Like That». To band med beina godt plantet i retro-himmelen. Og to album du forhåpentligvis allerede har i samlingen.

Det tar litt tid å komme på talefot med enkelte av låtene. Men snart blomstrer de opp og blir dine bestevenner. Låter som «A House Is Not A Home» , «Kingston», «In Context» og «Place Yourself» er derimot så elskverdige at du umiddelbart sender dem flere smellkyss. Etter fire-fem gjennomlyttinger faller alt på plass. Og plutselig står du foran speilet med konfetti i luggen og stirrer på et digert utropstegn.

Låter:


Give It Lose It Take It
Sit Tight
Tones Of Town
House Is Not A Home
Kingston
Working To Work
In Context
Gap Has Appeared
Closer At Hand
Place Yourself
She Can Do What She Wants

Field Music: My Space



Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus