21st Century Boy

Gjør deg klar for en tidsreise. Stedet er London og tiden er første halvdel av 70-tallet.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vi snakker glam, glitter, dekadens og melodiøs rock med hitpotensiale.

Reiselederen er 22 år og kommer fra Chicago. Han har gjort det meste selv på denne platen og låtmaterialet holder så bra klasse at det definitivt funker.

Hovedreferansen her er uten tvil Marc Bolan (T.Rex), kanskje det største glam-ikonet ved siden av David Bowie.

Vandervelde synger på tilsvarende karakteristiske måte som Bolan, særlig på de mest rocka sporene. Lydbildet er også tydelig inspirert av det T.Rex holdt på med, særlig den utstrakte bruken av både elektrisk og akustisk gitar.

Det hele låter passe rufsete, men melodiene og vokalharmoniene er så sterke at en sitter med en følelse av å høre på popmusikk som aldri vil gå ut på dato. Det er mange feller å snuble i når man begir seg ut på retro-stien, men Vandervelde unngår disse med eleganse. Hovedgrunnen er at han ikke kopierer, men lar seg inspirere. Han setter dermed sitt eget klare preg på materialet og fremstår derfor som troverdig.

Platens starter med to meget sterke spor. «Nothin' No» er det mest rocka unge David har å by på. Gitararbeidet er tøft og kan minne litt om Matthew Sweet, samtidig som vokalen er helt rå. «Jacket» er en poplåt som er så fengende at den bør kunne få mye spilletid på radio. (Yeah right …). Deretter følger et par rolige spor som riktignok er gode, men som tar bort noe av flyten ved at de er plassert etter hverandre.

Etter nok et par fengende låter i poprock-land, følger platens høydepunkt. «Murder In Michigan» er av den typen låter som får hårene til å reise seg i nakken. Utrolig vakre vokalharmonier over et enkelt, akustisk gitarriff, fører tankene til Teenage Fanclub albumet «Songs From Northern Britain». Kongelåt!

Det er ikke mye å trekke for her, verken når det gleder innhold eller fremførelse. Platen er kort, drøyt 32 minutter, noe jeg ikke nødvendigvis mener er negativt. Men da bør ikke avslutningen være en instrumental på nesten 6 minutter. Denne er helt ok, med flott strykerarrangement av David Campbell (faren til Beck), men gir ikke platen den avslutningen den fortjener. Resten av albumet er imidlertid bare å spille igjen og igjen. Det tåler det.

Låter:


Nothin' No
Jacket
Feet Of A Liar
Corduroy Blues
Wisdom From A Tree
Can`t See Your Face No More
Murder In Michigan
Moonlight Instrumental

David Vandervelde: My Space

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus