Bob Dylan: En musikalsk tjuvradd

Journalist Nigel Williamson i det britiske musikkbladet Uncut har gravd dypt blant rillene i Bob Dylans siste album «Modern Times». Så dypt at selv Dylan neppe er klar over hvor mye han egentlig har rappa. Man skulle nesten tro at Williamson har skuet inn Dylans underbevissthet. Skjult blant rillene finner han nemlig blant andre Robert Johnson, Merle Haggard, Muddy Waters, Chuck Berry, Sonny Boy Williamson, Bessie Smith, Big Joe Williams, Willie Dixon, Carl Perkins og mange, mange flere. Dylan har neppe vært helt bevisstløs i perioden han skapte «Modern Times». Det bevisste og ubevisste har helt åpenbart vært i kontakt med hverandre. Det er nemlig ikke tilfeldig at Dylan er en tjuvradd av beste sort.

Personlig er jeg veldig glad i musikalske tjuvradder. Uten dem hadde ganske enkelt ikke den musikalske arven blitt forvaltet og ivaretatt på en fullverdig måte. Det verste som kan skje er nemlig at alle med musikalske ambisjoner streber etter å lage et nytt og revolusjonerende hjul. Noe som i beste fall er en illusjon. Det finnes også enkelte som tror de har maktet å skape noe helt nytt. At de har ryddet ut alle fordommer og tradisjonens avtrykk fra kroppens toppetasje. Noe som kun vitner om en uheldig kombinasjon av uvitenhet og overmot. På den andre siden av skalaen finner du dem som ikke makter å skape noe som helst, men som i form av et eller annet «talent» bare må formidle det de har på hjertet. De får gjerne høre at de er i besittelse av en X-faktor, at de har unike evner. Ja, de kommer sågar gjennom tv-ruta. De kan herme, posere og leke superstjerner lenge før de har lært seg å gå.

Mellom disse ytterpunktene slynger den gylne musikalske middelveien seg gjennom gammelt kratt og nysprungne blomster. Det er langs denne gamle og kronglete veien de som ønsker å dytte det gamle hjulet fremover vandrer. Noen tar til høyre, noen går rett fram, men snur seg av og til for å plukke opp noe gammelt rusk som ligger langs veikanten.

Blant de mange vandringsmenn som har gått på denne veien, er Dylan utvilsomt en av dem som flittigst har stoppet opp for så å gå tilbake for å lukte på en vakker blomst eller to. Han kan lukte den sjeldneste blomst på mils avstand. Blomster andre rusler forbi forført av syrinen og sjasminens deilige blomsterduft. Også har han hatt litt flaks. For Dylan ble utvilsomt født på rett sted til rett tid. Hvorvidt han skapte historie, eller «Historien» skapte ham, får vi aldri vite.

Vår svenske nabo Håkan Hellström er også en utmerket vandringsmann. Men der Dylan er subtil, kan Hellström tidvis leses som en åpen bok. Noe som skapte debatt i Sverige for noen år siden, der enkelte hevdet at han var en overivrig tjuvradd av verste sort. Og selvfølgelig er Håkan Hellström, akkurat som Bob Dylan, en uhelbredelig tjuvradd. Men, og nå

Foto: Carl Hjelte

tillater jeg meg å være subjektiv; han stjeler med stil.

Som for eksempel låta «Kom igjen Lena» fra albumet «Det är så jag säger det», der han med stor sannsynlighet har luktet lenge og vel på både The Jams «A Town Called Malice» og Dexys Midnight Runners «Come On Eileen». Videoen til «Kom igjen, Lena» har så mange likhetstrekk med «Come On Eileen»- videoen at Hellström åpenbart lengtet etter å bli avslørt. Men uansett hvordan jeg snur og vender på det; Håkan Hellström høres ut som Håkan Hellström. En stilig liten tjuvradd som er med på å trille musikkens hjul fremover.

I dag er det musikalske universet fylt av bejublede tjuvradder. Noe som delvis skyldes den britiske DJ'en Sean Rowleys Guilty Pleasures club night ,der man for det meste spiller utskjelte artister som 10CC, Barbara Streisand, Bee Gees, ELO med flere. En tankegang som igjen har ført Scissor Sisters, som knabber vilt fra Guilty Pleasure-artistene som Bee Gees,

Leo Sayer, Duran Duran og Gilbert O'Sullivan, til toppen av musikklistene verden over. Subtil rapping er strengt talt ikke nødvendig lenger. Men musikken bør omformes og tilsettes ingredienser som gjør produktet troverdig. The Killers siste album «Sam's Town» er et utmerket eksempel på at grensen mellom egenart og kopiering tangerer hverandre. For man skal lete lenge etter et band som, på tross av at de høres ut som både Bruce Springsteen, The Cure, David Bowie og Meat Loaf, faktisk også høres ut som seg selv.

Sett fra et historisk perspektiv er alt i den skjønneste orden. Guilty Pleasure- «bevegelsen» er kun et kulturelt uttrykk for at man ønsker å bevege seg bort fra det bestående. Lukte på litt andre blomster, om du vil. Akkurat som punken musikalsk sett var et uttrykk for et ønske om å knuse det man opplevde som en dekadent musikkindustri, der det umiddelbare og autentiske hadde kommet i skyggene av det grandiose og selvopptatte. Nytt og revolusjonerende? Aldri i livet. Lytter man på Sex Pistols «Never Mind The Bollocks» i dag, høres det ut som musikk fra steinalderen. Feit rock'n'roll og en knallbra gitarist som har rappet mengder av riff fra fortiden. Som en protest mot punkens dukket post-punkens mange snodige, men likevel knapt originale bidrag opp. Intet nytt fra musikkfronten, med andre ord.

Og da er vi tilbake til utgangspunktet: Tjuvradden Bob Dylan som garantert kommer til å befinne seg på mange av «Årets beste album»-lister. For selv om Dylan selv er blitt en av skogens største og mest velduftende blomster, har han aldri slutten å lukte på blomster som skjuler seg bak stubber og kratt. Blomster nesten ingen andre har oppdaget eller ganske enkelt har glemt. Om dette skriver Uncuts journalist Nigel Williamson følgende:

Dylan, however, has always borrowed freely and without undue apology from the antique hinterlands of blues, folk and country, all music for him existing in an uncopywrighted continuum, from which he feels free to plunder - as others has plunder before him, and as he has done recently on both «Time Out Of Mind» og «Love And Theft».

På åpningslåta «Thunder On The Mountain» på Bob Dylans «Modern Times» utdyper han dette: «Over a melody and rhythm that's virtually 'Johnny B Goode' under another name, the basic imagery is biblical.» Deretter leter Williamson seg fram til en rekke sjeldne skatter fra forgangne tider som han hevder ligger skjult blant rillene på «Modern Times».

Og det er vel verdt å nevne at Bob Dylans «Modern Times» ble kåret til årets album i Uncut...

(Inspirasjon: «Bring me my boots and shoes...» av Nigel Williamson, Uncut, november 2006)