Happy Feet

En sikker vinner for deg som savnet mer sang og dans i «Pingvinenes marsj».

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Finnes det en hemmelig pakt mellom dataanimatører som har satt seg fore å få all verdens unger til å slutte å spise fisk?

Mistanken ble plantet med «Oppdrag Nemo» der unga fikk innprentet at fisker også har følelser og foreldre, mens haienes mantra «fisk er venner, ikke fôr» ble gjentatt til stadighet.

Foto: Sandrew MetronomeFoto: Sandrew Metronome

«Stor ståhai» var ikke en like stor suksess, men plantet likevel enda mer forståelse i små sinn for fiskenes rett til liv.

Folka bak «Happy Feet» kjører en annen fiskeavvenningsstrategi. Her forklares det for den mindreårige kjernemålgruppen at dersom vi spiser for mye fisk sulter de søte pingvinene i hjel.

Jeg misunner ikke foreldre som etter slike skjellsettende kinoopplevelse skal forsøke å skyfle i allerede skeptiske smårollinger et par fiskemåltider i uka.

Steppende fjærdott

Uansett: Selv om den ble påbegynt før «Pingvinenes marsj», står «Happy Feet» og vagger på skuldrene til fjorårets store naturfilmsuksess. Vi skal tilbake ned til værbitte, sjarmerende keiserpingviner i Antarktis.

Foto: Sandrew MetronomeFoto: Sandrew Metronome

Disse flygeudyktige fuglene finner sin partner ved hjelp av sang, og de innledende scenene minner om en miks av «Idol» og «Ungkarskvinnen», der en R&B-syngende pingvinjente blir forsøkt sjekket opp av en flokk kåte, syngende pingvingutter.

Hun plukker seg en partner og de får seg et egg, men når vesle Mumle klekkes viser det seg at han har en alvorlig skavank; Han synger som ei kråke.

Fjærdotten har riktignok et medfødt steppetalent uten like, men slikt blir lite verdsatt i pingvinkolonien. Faktisk tolker de eldre det dit hen at Mumles «fødselsdefekt» har irritert de høyere makter og forårsaket en dramatisk fiskemangel i havet.

Mumle blir utstøtt, men som den viljesterke überpingvinen han er, bestemmer han seg for å finne ut hvor fisken virkelig blir av, og legger ut på en dramatisk og ganske så utrolig ferd.

Visuelt virtuost

Foto: Sandrew MetronomeFoto: Sandrew Metronome

For å ta det positive først: «Happy Feet» er rent teknisk det mest imponerende jeg til nå har sett av kommersiell dataanimasjon.

Etter noen år der revolusjoner på dette feltet nærmest har løpt hverandre ned, skulle man tro det ikke lenger gikk an å dra det stort lenger, men her satt jeg med haka på knærne en rekke ganger.

Utseendet og bevegelsene til pingvinene kombinerer svært realistiske detaljer med frapperende action og storslåtte massescener. Landskapet og værforholdene skildres dessuten (nesten) like gnistrende vakkert og dramatisk som i «Pingvinenes marsj».

Foto: Sandrew MetronomeFoto: Sandrew Metronome

Så litt surmaga kritikk: «Happy Feet» forsyner seg av noen billige triks for å skape følelsesmessig effekt. I enkelte scener er Mumle så kvalmende sukkersøt at det oppleves som å få kilovis med sukkerspinn stappet ned i halsen.

Ellers oppleves hovedhistorien litt for banal og påklistret. I bunnen ligger den gamle visa om han som er annerledes og mobbet, men tar hevn ved å snu annerledesheten til sin triumferende fordel. Tenk deg historien om reinsdyret Rudolf trædd ned over keiserpingviner: «Mumle du er pingvin for to, for dine føtter stepper jo…»

Filmen blir dessuten skjemt av en noe urytmisk fremførelse. Både start og avslutning halter. Flere actionsekvenser og musikalnumre trekker i langdrag - kanskje for å brife med teknikken - mens andre steder snubler handlingen seg hektisk og uvørent fremover.

Jeg har også litt problemer med den spede R&B-aktige fremføringen av coverlåter. Til en musikal å være er musikken stemoderlig behandlet. De stadige danseopptrinnene - som for så vidt kan være spektakulære nok - blir også et irritasjonsmoment i lengden for de av oss med begrenset tålmodighet for den slags.

Steppingen til Mumle er besørget ved hjelp av en «motion capture»-drakt med Savion Glover på innsiden. Han er et av de store navna innen denne kunstarten, og gjorde sikkert en strålende jobb, men steppeinteresserte vil nok også bli litt skuffa siden det er begrenset hvor sprelsk den slags ser ut med en stuttbeina pingvin.

Foto: Sandrew MetronomeFoto: Sandrew Metronome

Ungene vil utvilsomt oppleve både det søte, det morsomme og det skumle mer intenst enn oss avstumpede voksne, og filmen treffer nok både førskolebarn og mykhjerta voksne (med middelmådig musikksmak).

Det ligger flere klassiske og for så vidt sunne lærepenger på lur, både om å tørre å være seg selv, å akseptere de som er annerledes og noe om miljøvern og menneskenes rovdrift på naturen.

Likevel er det ikke som helhetlig fortelling, men i den imponerende teknikken og noen snertne enkeltscener «Happy Feet» har sine styrker. Filmen blir som en pose med smågodt: Deilig, lekker og søt, men uten altfor mye næring.

Pregløse stemmer

Elijah Wood, Brittany Murphy, Nicole Kidman, Hugh Jackman og Robin Williams er blant stemmegiverne i originalversjonen. Jeg har kun sett den dubbete der blant andre Marius Stige, Benjamin Hellstad, Jannike Kruse Jåtog, Håvard Bakke, Monica Hjelle, Tommy Karlsen og Nils Ole Oftebro gir lyd fra seg.

Norsk dubbing har kommet seg voldsomt de senere årene, og jobben er også denne gangen utført hederlig, men uten at stemmene gir karakterene noe særpreg. Stemmen til Mumle som baby var dessuten sjenerende søtladen, mens hans sangpedagog hadde en ufyselig og parodisk slavisk aksent.

De som derimot fungerer så det griner, både i bilde og lyd, er de latinske, fyrige adeliepingvinene som etter hvert tar den utstøtte Mumle under sine stutte vinger. De fyller rollen som «funny side-kicks» med bravur, og har langt mer sjarme i venstre vingetupp enn den prektige Mumle har i begge beina til sammen.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus