Årets album?
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Australske Luke Steele er The Sleepy Jackson. Den smått originale popkongen, som lever for og av detaljene, er utvilsomt sjefen over alle sjefer. Akkurat som Brian Wilson var det i The Beach Boys. Også han en detaljenes mann. At Brian Wilson er Luke Steeles store forbilde hersker det ingen tvil om. Ei heller at han ser ut som Elvis Presley.
«Personality» er The Sleepy Jacksons andre album. Den første, «Lovers» var et friskt pust da den nådde verden i 2003. «Good Dancers», «Rain Fall For Wind», «Acid In My Heart» og «Miniskirt» er alle praktfulle låter i noe man må kunne definere som Americana-pop med George Harrison-gitarer. Denne gangen har Luke Steele bestemt seg for kline til med symfonisk pop. Et utrolig ambisiøst prosjekt med et sjeldent vellykket resultat. Og enda flere George Harrison-gitarer.
Storslått produksjon
Den gamle lydmesteren Phil Spector har fått en ny og ærgjerrig læregutt. Eller egentlig to. Den godeste Luke må nemlig dele mye av æren for den storslåtte produksjonen med sin medprodusent Scott Horscroft. Detaljene i lydbildet på «Personality» (jeg kunne skrevet en doktorgradsavhandling om koringene alene) er så gjennomarbeidet at det nesten blir kitsch. Men bare nesten. For parhestene Steele & Horscroft er balansekunstnere av ypperste klasse.
Horscroft har med sin avantgardistiske bakgrunn tilført albumet et spennende og tidvis eksentrisk og sammensatt lydbilde. Foruten å la The 20/20 Orchestra pøse på med blåseinstrumenter og strykere, har parhestene fylt ut lydbilde ved hjelp av vibrafon, percussion og en og annen steelgitar. Resultatet er et massivt lydslott. Koringene er ubetalelige. Lag på lag med vokal som sender deg rett til himmels. Der Brian Wilson og Beach Boys hele tiden ligger på lur.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Klassiske popsymfonier og gamle helter
Jeg kan ikke huske sist gang jeg ble eksponert for så mange gode melodier på ett og samme album. Produksjonen skal ha sin del av æren for dette, men melodiene er allikevel uavhengig av den gromme lyden ualminnelig gode. Steele har gjennom hele albumet søkt tilbake til det klassiske poputrykket, der tre minutter og en fengende melodi er oppskriften.
Luke Steele er en skikkelig retrogutt, med bena godt plantet i 60- og tidlig 70-tall. Beach Boys, Beatles, Phil Spector og til dels Burt Bacharach, er de store heltene. Noe som igjen får meg til å tenke på Beatles-dyrkeren Jeff Lynne og hans Electric Light Orchestra. Av nyere band kan Flaming Lips og The Divine Comedy nevnes. Men på tross av alle referansene og de musikalske «tyveriene», er dette allikevel først og fremst et The Sleepy Jackson produkt. Og ravner er som kjent alrighte dyr. Noe enkelte musikkanmeldere i Akersgata ikke helt har forstått.
Artikkelen fortsetter under annonsenÅ velge ut favoritter blant låtene er nesten umulig. For foruten «Play A Little Bit For Love»; en litt rar og lang disco-låt, holder de resterende 12 låtene ualminnelig høy klasse. Men låter som «Devil Was In My Yard», «God Lead Your Soul», «Work Alone», «God Knows» og «How Was I Supposed To Know» trekker kanskje de lengste stråene om jeg må velge.
De fleste av tekstene handler om Luke Steeles nære forhold til Gud den Allmektige. Noe som i lengden blir vel slitsomt. Men sett i forhold til helhetsinntrykket forblir tekstene sekundære. Det er hele tiden produksjonen og melodiene som står i sentrum. Med eller uten Gud.
Artikkelen fortsetter under annonsenStayer-gen
Jeg tipper jeg har hørt «Personality» nærmere 50 ganger. Noe som i seg selv er unikt. Det er som om albumet er i besittelse av et stayer-gen, som bare øker i takt med gjennomhøringene. Låtene blir bare bedre og bedre. Det nyanserte lydbildet byr på seg selv og avslører små detaljer jeg ikke registrerte ved foregående lytting. Noe som definitivt er et kvalitetsstempel. Og som igjen får meg til å tenke at "Personality" så langt kanskje er årets beste album. Et must. Noe du bare må ha i cd-hylla. Og når du først er i platebutikken kan du like godt plukke med deg Beach Boys «Pet Sounds - 40th Limited Anniversary Edition (m/DVD)». To fluer i en smekk, og lykkelige tider rett rundt hjørnet. God tur.
Låter:
You Needed More
Devil Was In My Yard
God Leads Your Soul
Work Alone
God Knows
I Understand What You Want But I Just Don't Agree
Miles Away
Higher Than Hell
Play A Little Bit For Love
Don't Say
You Won't Bring People Down In My Town
Dream On
How Was I Supposed To Know
The Sleepy Jacksons hjemmeside.
