50 år siden «rockeopprøret» i Oslo
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Opptøyer etter visningen av filmen «Rock Around the Clock», i Sentrum kino. Flere hundre ungdommer lager bråk i sentrum, rockeopptøyer. Her jager politi med køller folkemengden unna. (Foto: NTB arkiv / Scanpix)
Vi befinner oss på 50-tallet, og det er knyttet mye frykt til rocken. Platesjef Egil Monn-Iversen vil ikke gi ut «Heartbreak Hotel» med Elvis. Den er for dårlig. Kulturhøvding Arne Skouen mener at rock bare er noe bråk. De riksdekkende avisene skriver ikke om en musikkform som de opplever som ukultivert. Men historien gjør som den pleier. Den beveger seg som en diger rullestein...fremover.
Den farlige rocken
Etter premieren på «Rock Around the Clock» den 20. september 1956, samler flere ungdommer seg utenfor Sentrum kino etter filmen. Det er mange pressefolk til stede. Politiet holder det hele under oppsikt. Plutselig griper historien inn.
Men hva var det egentlig som skjedde?
En plateprater uttaler seg
Yngvar Holm regnes som Norges første musikkjournalist. Han møtte blant andre Elvis Presley to ganger, Frank Sinatra og Jim Reeves. Den 20. september var han på Sentrum Kino. Han var 25 år og på jobb for Oslo-avisen Morgenposten, populært kalt «Sværta», der han blant annet skrev om rockemusikk. Noe knapt noen andre gjorde.
- Hva var det egentlig som skjedde utenfor Sentrum kino?
- En tid før filmen hadde det vært arrangert lokale rockemesterskap i Oslo, der nettopp «Rock Around the Clock» med Bill Haley and His Comets var en av gjengangerne. Flere av fansen møtte derfor opp for å se filmen. Da den var ferdig ruslet publikum rolig ut. Mange av fansen var skuffet, for filmen levde ikke opp til forventningene. Etterpå samlet det seg mange ungdommer foran kinolokalene. Men de gjorde lite ut av seg, det skjedde egentlig veldig lite.
- Skjedde egentlig veldig lite?
- I utgangspunktet, ja. Men fordi filmen hadde skapt uroligheter i andre land, var det mange som regnet med bråk i Oslo også. Inklusive pressen. Og det er ikke tvil om at enkelte pressefolk, inklusive meg selv, oppildnet ungdommen til å danse og få litt fart over tilstelningen. Man kan vel si at enkelte ungdommer og pressefolk hausset hverandre opp. Når fotografene begynte å ta bilder av den i utgangspunktet uskyldige danset var det gjort.
- Da de svære blitzlampene begynte å blinke, var politiet på pletten med en gang. De red inn i den store menneskemassen og begynte å jage ungdommene ut i de omkringliggende gatene. Målet var å splitte ungdommene. Politiet, som hadde sitt hovedkvarter i Møllergata 19, et steinkast unna Sentrum kino, hadde ridende politi i beredskap. Med tanke på reaksjonene filmen var møtt med i utlandet, var man forberedt på at noe lignende også kunne skje i Oslo.
- Var det stort sett en gjeng harmløse ungdommer som ble jaget?
- Ja, definitivt. Men trolig var det også møtt opp enkelte profesjonelle bråkmakere som ønsket å skape uro. Bråket fortsatte utover kvelden og flyttet seg etter hvert opp mot Karl Johan. Men stort sett var det hele ganske uskyldig.
- Hadde filmen og begivenhetene rundt noen betydning?
- Absolutt. Dette var på mange måter rockens fødsel i Norge. Og i kjølvannet av begivenheten fikk vi rockestevner på Jordal. Men det er en helt annen historie
- Til slutt; du er kanskje mest kjent som den legendariske plateprateren fra Det Nye. Hva er egentlig en plateprater?
- Ordet plateprater var det NRKs profilerte TV-produsent Erik Diesen som fant opp. Fordi jeg skrev om populærmusikk mente Erik at jeg var en slags skrivende disc-jockey. Altså var jeg en plateprater.
Artikkelen fortsetter under annonsen
En musikalsk ringrev uttaler seg
De siste 45 årene har Erik Heyerdahl fulgt populærmusikken med argusøyne. Han begynte som journalist i Arbeiderbladet i 1960, har møtt mange stjerner og jobbet flere år i NRK. Platesamlingen er ikke stor; den er enorm. På 50-tallet hadde han en radio under puta om kvelden. Og det var selvfølgelig Top 20 på Radio Luxembourg som var favoritten.
- Hva husker du fra denne sagnomsuste kvelden?
- Jeg erindrer at rikspressen skrev en del om filmen på forhånd. Noe som resulterte i at jeg ble veldig nysgjerrig på hva dette egentlig handlet om. Rocken kom på mange måter til Norge med filmen. Dessuten visste vi at det hadde forekommet bråk i andre byer der filmen var vist. Det hele var rett og slett nytt og spennende.
- Hva skjedde egentlig utenfor Sentrum kino?
- Selv var jeg bare en nysgjerrig 16-åring som dro ned for å sjekke om det ble noe slåssing. Jeg husker det hele som spennende, men veldig harmløst. Og at det var noe helt nytt at så mange ungdommer var samlet samtidig så sent på kvelden. Selv om det var mange politifolk på plass kan jeg ikke minnes at det oppstod veldig mye bråk. Det var i det hele tatt noe uskyldig over det hele
Gutten i bjørka
Trond Graff var gitarist og låtskriver i det legendariske norske bandet med det utfordrende navnet Pussycats. 24. juni 1965 varmet han og resten av bandet opp for Rolling Stones i Sjølysthallen.
- Har du noen minner om det såkalte rockeoppgjøret utenfor Sentrum kino?
- I og med at jeg var 12 år og bodde i Tromsø, har jeg ingen konkrete minner om selve hendelsen. Ungdom nord for sinsenkrysset hadde få informasjonskanaler når det gjaldt rock'n'roll. Verken NRK eller avisene omtalte denne typen musikk.
- Ukebladene derimot ga oss noen få innblikk i det som skjedde. Der kunne vi studere bilder av gitarer, som vi kopierte på sløyden. Til sammenligning kunne ungdommene i Oslo studere rockegitarer på nært hold i musikkforretningen Imerslund.
- Hva gjorde en guttunge i Tromsø når han ønsket å høre rock'n' roll?
- Han klatret opp i en bjørk med radioen under armen. Jeg hadde med meg pass og antennekabel for å få best mulig forbindelse med Radio Luxembourg. Og der satt jeg og hørte på den nye rockemusikken.
- Oj, det høres helt fantastisk ut!
- Det var skjellsettende opplevelser, ja.
- Fantes det noen platebutikker i Tromsø som solgte rockemusikk?
- Ja visst. Vi kjøpte grammofonplater hos Anna i Tonofoto. En myndig dame som for det meste solgte plater av Jens Book Jensen, før vi begynte å bestille singler i plast av engelske og amerikanske artister som ble spilt på Radio Luxembourg. Et aldri så lite kultursjokk for Anna med andre ord...
Les og lytt mer
på NRK.no, i en sak fra 2004, inkludert Bill Haleys hit:
http://www.nrk.no/programmer/radio/norgesglasset/3575054.html
