Musikk-Klikk: Jeg avskyr din smak

Frilansjournalist Ole Martin Ihle kom nylig med et spenstig utspill mot Øyafestivalen og publikum som besøker denne festivalen.

I den bombastiske artikkelen « Et reisebrev fra Øya» hetser han, slik det ser ut, tre ting: Bandet The Cramps for sin simple blues, Øyafestivalen for sin usle bookingprofil og «tykkfete» indierockfans for deres elendige smak i musikk og verst av alt deres påtatte « moteriktige» oppførsel. Det er spesielt indiefansen som får smake Ihles surmulende vrede. Reaksjoner har selvsagt ikke latt vente på seg.

Ole Martin Ihle var ikke nådig i sin kritikk av den norske rapperen Cast og hans album «Problembarn» (Foto: Promo)

Man skal naturlig nok sette pris på folk som Ihle, som inviterer til debatt og ikke minst tør å forfekte upopulære standpunkter. Politisk ukorrekthet er selvsagt både lovlig og ønskelig. Særlig når språket er såpass fornøyelig sutrete som Ihles. Men man må spørre seg hvor fruktbare slike debatter egentlig kan bli.

Når den ene parten tydeligvis kjemper en kamp for å stå ensom på toppen, mens han spyr ut negative salver mot det han oppfatter som identitetsløse saueflokker, har grunnlaget for debatten allerede forsvunnet.

For skittkasting avler stort sett mer skittkasting.

Nå er da ikke akkurat denne Ihle kjent for å holde seg unna kontroverser. Det handler vel mer om å oppsøke dem. Sannelig ikke dumt om man ønsker å skape litt blest om sin egen persona.

En frilanser har som kjent et noe usikkert yrke.

Av andre høydepunkter i hans virke som journalist, kan man trekke fram for eksempel da han i Morgenbladet totalslaktet skiven til rapperen Cast, da han omtalte Idol-juryen som tilbakestående og generelt ved å filleriste hele den norske anmelderstanden som visstnok ikke har peiling på hverken hiphop eller rock.

Hva er den røde tråden i alt dette? Jo, alt har en negativ vinkling. Folket har ikke peiling, det er det kun skribenten som har.

På torget brøles det om det dårlige

Ihle minner i så måte litt om personen som driver siden « You Have Bad Taste in Music». Vedkommende går under aliaset Eman Laerton (som speilvendt blir «not real name»), har tidligere vært platerepresentant, jobbet med management og som DJ, og har gjort det til sitt mål i livet å fri folk fra sin håpløst dårlige musikksmak.

Hvordan?

Et band som virkelig «stinker» i følge Eman Laerton er amerikanske Hoobastank.

Jo, Eman reiser rundt til konsertarenaer der «dårlige» band skal opptre, får fansen til å oppføre seg regelrett klovnete, før han tar frem megafonen og brøler ut hvor elendig musikksmak de har. Reaksjonene til hans stunts er naturlig nok delte. Noen reagerer med latter, andre igjen med likegyldighet, mens enda andre i frådende sinne truer karen med grisebank.

Alle opptrinnene har såklart blitt dokumentert på tape og besøker du siden siden til Eman kan du pløye deg gjennom hans korstog mot fans av blant andre Linkin Park, Evanescence, Train, Hoobastank, Ruben Studdard (amerikansk Idol) og Justin Timberlake.

Akademisk studier av det dårlige

Det er ingen hemmelighet at forskere og akademikere tradisjonelt sett har forbeholdt studier av musikk til å omhandle de såkalte «verdifulle» og «høye» sjangrer (kunstmusikk; inkludert klassisk og til en viss grad jazz). Moderne (pop-)musikk har derimot ikke blitt vurdert verdig den samme forskerinteressen og har dermed lenge blitt ignorert som studieobjekt i de akademiske korridorer. Men dette er en tendens som naturlig nok har forandret seg mye de siste årene.

Vår tids populærmusikk har blitt et yndig forskningsobjekt, og en bok jeg selv har hatt glede av å lese i den siste perioden er den herlig titulerte: «Bad Music: The Music We Love to Hate». Forfatternes intensjon er ikke å definere hva som bør klassifiseres som «dårlig musikk», men derimot diskutere hvorfor enkelte sjangrer/artister har fått slikt et negativt rykte gjennom historien. Ikke minst handler den om hvordan mye av vår personlige identitet forhandles frem gjennom å felle (ofte negative) smaksdommer over andres kulturelle preferanser (j.fr Ole Marthin Ihle og Eman Laerton).

Boken beveger seg innom alt fra tyggegummipop, Nashville country, Kenny G-type jazz og rock-musikaler, til punkrock og Idol-konkurranser - og kan nok være interessant lesning både for musikeren, musikk-kritikeren og musikkelskeren.

Orker du derimot ikke gå til litteraturen for å høre om dårlig musikk, men gjerne er den som lar deg provosere, kan du fyre inn dine favorittartister her og la denne superonde musikk-korrespondenten rive dine musikalske preferanser i tusen biter.

Ukens musikkside:

«It's a Trap»

Heldigvis finnes det også noen som representerer en mer positiv formidling av de mye omtalte toner.

For er man på jakt etter informasjon om skandinavisk musikk bør man ta en tur innom bloggen « It's a trap». Den meget omfattende siden drives av amerikaneren Avi Roig som har enorm kunnskap og oversikt over hva som rører seg innenfor svensk, norsk, finsk og dansk musikkliv.

Her finnes både lister, intervjuer, profiler, rykter, videoer, lanseringsdatoer og så videre. Hele pakka med andre ord. I skrivende stund kan man for eksempel lese på toppen at det finske pop-punk bandet Tantrum Of Seven har postet to nye låter på sin Myspace og at Kingsize tilbyr en mixtape med norsk hiphop for nedlasting.

Vi gleder oss vilt til:

«Mastodon - Blood Mountain»

Det herlige metal-bandet Mastodon kommer 11. september med platen «Blood Mountain», oppfølgeren til 2004s briljante «Leviathan».

De som har hørt bandet før vet at det går i tung, heftig metal med pompøse og hoderistende riff, som ikke er helt blottet for de mer emosjonelle øyeblikkene.

Er nok et godt alternativ for de som allerede har artister som Isis, Godspeed You Black Emperor, Explosions In The Sky og Machine Head i cd-samlingen.