Storm

Dette er en film det er lett å hate. Jeg likte den.

Men det spørs om du gjør det. Det er litt opp til deg selv. Du kan irritere deg grønn over et heseblesende plottkaos, nerdete referanser, totalt stilistisk anarki og overdrevent effektmakeri. Eller du kan velge å bli med på leken.

(Foto: Sandrew Metronome)

«Storm» oppleves som en filminteressert datanerd som har drukket mye kaffe. Filmen banker frenetisk og insisterende på hodeskallen din og spør om du vil bli med på gjemsel, pykoanalyse, kokainparty og et nytt intrikat rollespill på nettet. Alt på en gang.

En salig blanding

Regissørduoen Måns Mårlind og Björn Stein har sett sin dose med Lynch, Tarantino, Wachowski og Kaufman. De har spilt sine dataspill, lest sine tegneserier og tatt pillene sine i tide og utide.

(Foto: Sandrew Metronome)

I likhet med nevnte Tarantino stjeler de som rabiate ravner fra sine forbilder. De sjonglerer sjangere, trykker på alle knappene de ser, ser seg sjelden tilbake og ber ikke om unnskyldning for alt rotet i deres kjølvann.

Siden filmens styrke blant annet ligger i at man ikke helt vet hvor det hele er på vei, anbefaler jeg at du leser minst mulig om den på forhånd. Kanskje du faktisk burde stoppe allerede her, selv om jeg skal forsøke å beskrive uten å avsløre for mye.

Urban døgenikt

Jeg kan jo nevne såpass, som at vi raskt blir kjent med den kyniske, døgenikten og ungkaren DD. Han er så urban som bare innflyttere fra små drittsteder kan være og jobber med det eneste han antagelig duger til. Han skriver overflatisk utelivs- og livsstilsstoff for Nöyesguiden - Sveriges Natt&Dag. Tenk Hugh Grant i «About a Boy» mikset med Per Heimly og Shaun fra «Shaun of the Dead».

(Foto: Sandrew Metronome)

En mørk og stormfull kveld spretter så den rødhårede, forfulgte baben Lova inn i taxien hans, og DD kastes ut i noe uforståelig, kaotisk og livsfarlig. Den egosentriske slackeren vil selvsagt ikke være med. Han vil drikke sin 12 år gamle rom i fred, og skyr alt som lukter av ansvar, men etter hvert er det ingen bønn.

Det var ikke bare den fandenivoldske og uforutsigbare lekenheten til «Storm» som gjorde at jeg trivdes godt i kinosetet. Den har litt substans også.

Mye for penga

Det er blitt mye stil og effekter for pengene, og filmskaperne behersker ikke bare action og skrekk, men også mer lavmælte, realistiske sekvenser, hvorav flere har både intensitet, ubehag og troverdighet.

Det er mulig du liker «Storm» dersom du likte:

* «Eternal Sunshine of the Spotless Mind»

* «Shaun of the Dead»

* «The Matrix»

* «Mullholland Dr.»

Location-scout, scenograf, fotograf og klipper har alle gjort jobben sin, og særlig likte jeg stemningen som skapes av det tåkelagte, forlatte og høstlige Vänersborg. Her skal filmen over i et annet psykologisk virkelighetsnivå og det ytre landskapet passer utmerket til det indre.

Selv om enkelte karakterer er fjasete, overspilte og parodiske (som taxisjåføren, lillebroren og en viss mørkemann), er det andre som har artige detaljer og til dels fine nyanser. En keitete gothjente er gjenkjennelig sår. En nerdete kompis som krever tilbake DVD-ene DD har lånt før han gir ham husly, er like asosial og streng som den slags folk kan være.

Psykoanalytisk kjøtt

(Foto: Sandrew Metronome)

Det er blitt standard prosedyre å la filmhelter ha sine arr på sjelen og svin på skogen. Så også med «Storm». Men her tas det lengre og dypere enn vi er vant med, og jeg ble imponert over hvor alvorlig og mørk filmen våger å bli midt oppe i all overflatisk action og lek.

Plottet bakes etter hvert tett rundt karakteren DD, og overraskende nok blir han en fyldig og interessant figur. Det er selvsagt ikke Bergman det her, men «Storm» har likevel mer psykoanalytisk kjøtt på beinet enn man kan forvente hos en slik rabiat liten kjøter.