Meny

Benea Reach – «Monument Bineothan»

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Blytunge hilsener kommer fra et norsk metalband uten synlige debutantnerver.

Forventningene har ikke akkurat vært lave til plateselskapet Tubas nye norske storsatsning Benea Reach. I likhet med sine label-kamerater Enslaved, komponerer bandet metal av den relativt blytunge sorten, men de blander også inn elementer fra hardcore-sjangeren og står heller ikke fritt for å røre inn episke, og noen ganger mer tankebærende partier.

Man kan se det som en mindre viktig detalj, men at flere av medlemmene i bandet har sine røtter i band med åpenlyst kristen forankring er ingen hemmelighet.

Vokalist Illka og trommeslager, produsent og coverdesigner Marco Storm spilte før i det finske hardcore-gruppa Selfmindead, mens gitarist Christer Espevoll tidligere spilte i det spellemanspris-nominerte metalbandet Extol (2005).


Tunge saker


«Monument Bineothan» er ingen puslete musikalsk preken for de som måtte frykte det. For Benea Reach rører rundt i de tyngste delene av hardrockens verden og det er (tilsynelatende) mye innesperret sinne og aggresjon som får boble til overflaten.

Det er heller ikke vanskelig å tenke seg at amerikanske metal-institusjoner som Machine Head og Pantera kan ha øvd en viss innflytelse på bandet.

Bandet har valgt ut «Pandemonium» som singel og denne gir en god pekepinn på hvor landet ligger. Det er knallhardt og aggressivt og definitivt ikke umiddelbart tilgjengelig for Gud og hvermann.

Vi inviteres inn i et buldrende inferno av seige metalliske riff, hardtslående og energiske prosesjoner, frontet med både mørke hyl og en vrælende skrikis-vokal

.

Helt oppe i den internasjonale metal-ligaen spiller nok likevel ikke Benea Reach, men de skal ha skryt for sin oppfinnsomhet, sine varierte partier og ofte uforutsigbare løsninger.

Lyden er fet og det hele virker ekstremt «tight» og velspilt, men flere av låtene (for eksempel «Transmitter», «Venerate», «Drapery») lider vel av at de mangler en klarere signatur.

Det blir rett og slett vanskelig å holde interessen oppe platen gjennom.

Vokalen et aber


Mitt fremste ankepunkt blir likevel vokalen til finske Illka. Hans frenetiske lyse skriking føler jeg vel ikke er med på å løfte musikken noe særlig. Så klart ikke ueffen i forhold til hardcore/metal-sjangerens forventninger, men i mine ører blir den noen ganger mer til irritasjon enn glede.

Liker du Benea Reach er det godt mulig du også kan like:

- Machine Head

- Meshuggah

- Mastodon

Men når han rister av seg sine verste skrike-tendenser og heller brøler ut som en skadeskutt løve…ja, da er vi inne på noe.

Jeg vil anta at Benea Reach er et forrykende godt liveband og kanskje er det først og fremst på scenen at monsterlåter som «Inheritor», «Ground Slayer», «River» og «Emperor» virkelig vil komme til sin rett. Etter å hørt gjennom omtrentlig 70 minutter med bråsint metal blir man i alle fall rimelig lei til slutt.

Summa summarum ender vi opp med en litt svak firer.

«Monument Bineothan» blir uansett stående som et voldsomt mektig debutalbum, som fortjener å bli hørt av flere. Det er heller ikke umulig at dette kan vise seg å bli en av de hardeste norske utgivelsene i 2006.

Låter:

1. Ground Slayer
2. Inheritor
3. Transmitter
4. Purge
5. Pandemonium
6. River
7. Torch
8. Conflux
9. Emperor
10. Immaculate
11. Venerate
12. Drapery

Spilletid:

67.14


Benea Reach: Hjemmeside

Mer i Magasinet Neste Klikk:

Musikk
Plateanmeldelser

ABC Startsiden:

Musikk
Musikkanmeldelser


Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus