Drømmer, virkelighet og imaginære filmer
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
(Foto: Leni Aurora Brækhus)
John Erik Kaada sitter foran meg i en skinnstol på ærverdige Hotel Bristol i Oslo, han har tatt på seg en fin brun dress for anledningen - for å passe inn i omgivelsene, forteller han meg.
Det er drøye tre år siden debutalbumet hans fikk verdenslansering, og nå må han altså trygle amerikanerne som sitter på det største promobudsjettet, om litt penger til å promotere den kommende platen «Music for Moviebikers» i sitt eget hjemland.
Han har det godt og han er veldig klar over det:
- Hele jobbverdenen min er som en svær drøm, sier John Erik, og jeg får inntrykk av at han muligens klyper seg selv i armen i ny og ne.
- Jeg får gi ut plater i hele verden, det er jo nesten for godt til å være sant.
Han ser ned i bakken og rister forsiktig på hodet. Så ser han meg inn i øynene og legger til:
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
- Jeg kunne ikke bedt om en bedre hverdag.
John Erik er sindig og virker ydmyk overfor sin egen suksess. Hans rolige vesen gjør det vanskelig å fatte at dette er den samme mannen som pleier å gå amok på scenen sammen med de andre gutta i bandet Cloroform. Men kommer vi inn på tekniske duppeditter, instrumenter og lyder, ser man i ansiktet hans en antydning til den samme gløden som han har på scenen.
Filmmusikk som ikke er filmmusikk
Til tross for at han bare nettopp fylte 30 år, er merittlisten til John Erik lang: Seks album sammen med ovenfornevnte Cloroform, ett album med eks-Faith No More Mike Patton, filmmusikk til en rekke kvalitetsfilmer - som «Hawaii, Oslo», «Mongoland» og «Folk flest bor i Kina». Og nå sitter han altså på utgivelse nummer tre med soloprosjektet Kaada, som skal slippes til sommeren.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Kaada på scenen med Cloroform, Øya 2005. (Foto: Leni Aurora Brækhus)
Men han er ikke enig når jeg beskriver ham som ekstremt produktiv:
- Jeg har bare laget tre Kaada-plater, sier han som om Cloroform- og Kaada/Patton-albumene og filmmusikken ikke teller.
Men filmmusikken har vært veldig viktig for hans utvikling som musiker, forteller han videre. Det å være «slave» av bildene i filmene, har tvunget ham til å gå nye veier, både i komposisjonen og på den tekniske biten.
- Nå føler jeg endelig at jeg har klart å kombinere de to verdenene; artistverdenen og filmmusikkverdenen, sier han og sikter til at «Music for Moviebikers» er filmmusikk til en film som ikke eksisterer.
Jeg spør hvorfor han har valgt å lage en sånn plate.
- For å være ærlig synes jeg at filmmusikk-skiver er litt dølle - musikken er laget til bilder og fungerer derfor best i sammenheng med bilder.
- Og jeg har vel ikke følt at filmmusikken jeg har laget kunne samles på et album.
- Man kan si at dette er tegn på min forferdelige økonomiske sans, for filmer jeg har laget musikk til, som «Hawaii, Oslo» og «Mongoland», går jo så det suser.
- Men nå har jeg altså laget en plate som favner om filmmusikk-biten uten at det blir for påtrengende.
Stygg kvinne, vakker musikk
Albumets tittel «Music for Moviebikers» valgte han fordi den gir det rette signalet - ja, det handler om filmmusikk - også fordi den høres tøff ut da:
Artikkelen fortsetter under annonsen
- Ingen vet helt hva «moviebikers» er, sier John Erik.
Albumet «Music For Moviebikers» slippes i juli.
Når jeg spør videre om tittelen på en av låtene, «Julia Pastrana», må mannen som lager musikk til film som ikke eksisterer klø seg i skjegget som heller ikke eksisterer. Han tenker seg om i noen sekunder før han svarer:
Artikkelen fortsetter under annonsen
- Det har jeg ikke tenkt på før nå, men der ble jeg inspirert av en artikkel jeg fant på Startsiden. Der har du det; jeg leste om Julia Pastrana, «verdens styggeste kvinne», for første gang hos dere, sier han og smiler.
- Det er jo en utrolig trist historie, et menneske som ble utstilt og utstoppet fordi hun var stygg... Og faktisk er det tre personer som har rapportert til meg at den låten har fått dem til å begynne å grine, sier han. Så begynner han å le og legger til:
- Men den ene av dem var min mor, så det gjelder kanskje ikke. Skriv to du - to personer.
Ikke Mr Flexible
«Music for Moviebikers» er altså tidvis trist, mens andre partier får meg til å tenke på blomsterenger, kjærlige berøringer, herlige drømmer og alt som er godt. Felles for all musikken på platen er at den er rolig og dette er veldig bevisst fra John Erik sin side:
Artikkelen fortsetter under annonsen
- Jeg synes det er viktig at en plate skal være et gjennomført univers, ett konsept om du vil. En CD er en verden.
- Jeg har blitt flinkere til dette og synes jeg har fått det til på denne platen, sier han.
Men selv om «Music for Moviebikers» er en gjennomført plate får John Erik Kaada ellers i sitt virke som musiker tøtsje innom de fleste sjangere, en frihet ikke alle har gleden av:
- Min situasjon er ideell. Jeg synes synd på de som har gitt ut én suksessplate og så er de nødt til å holde seg i samme sjanger på oppfølgeren.
- Gir du ut en death metal-plate er du på en måte fengsla inni det. Du kan ikke prøve deg på noe helt annet, for da vil du skuffe fansen.
- Jeg synes alle sjangere er interessante, men det betyr ikke at jeg er i stand til å lage for eksempel hiphop, trance eller techno. Jeg er ikke Mr. Flexible, sier han lattermildt.
I sin egen nisje derimot, har Kaada virkelig skapt et navn for seg selv, ikke minst utenfor landegrensene:
- Folk plukker opp musikken min i Hellas og så brer det seg til Portugal, plutselig er det etterspørsel i Australia fordi den har blitt brukt i en tv-serie der... Sånn tikker det i det små og brer seg sakte men sikkert.
Så sikkert faktisk at den kommende platen har et førsteopplag på hele 75.000 eksemplarer. Det høres kanskje ikke mye ut, men det er det hvis man tenker på at 20.000 solgte rekker til gullplate her til lands. Hvor mange som vil bli kjøpt her i Norge er John Erik usikker på, men jeg får inntrykk av at det ikke spiller så stor rolle.
Kanskje er ikke amerikanernes motvilje til bruk av promobudsjettet i Norge er så vanskelig å forstå: Hvorfor satse penger i lille Norge, når den store verden kan legges for John Erik Kaadas føtter?
Artikkelen fortsetter under annonsen
Mer om Kaada:
Fra før av har John Erik Kaada gitt ut «Thank you for giving me your valuable time» (2001) og «MeCD» (2004) med soloprosjektet Kaada, samt seks album med Cloroform og ett med Kaada/Patton.
Den kommende platen «Music for Moviebikers» blir sluppet 11. juli 2006.
Platen trykkes i USA, Australia, Italia og England.
John Erik skrev selv all musikken på noter før han gikk i studio.
Platen er delvis spilt inn i et gravsted; Vigelands Mausoleum, noe som ga en spesiell atmosfære.
Kaada sparte ikke på noe under innspillingen, han har med seg 22 musikere - på alt fra strykere og hardingfele til tradisjonelle gitarer - blant andre folkemusikere fra Øst-Europa og anerkjente norske musikere.
Han liker også å eksperimentere med å skru fra hverandre instrumenter og sette dem sammen på nye måter, gjerne i kombinasjon med andre instrumenter.
Hør smakebiter fra det nye albumet og les mer om innspillingen på Kaadas hjemmeside.
