Lars Lillo-Stenberg: «Synger Prøysen»

Alf Prøysen sett med nye øyne.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Lars Lillo-Stenberg, «Synger Prøysen»

(Universal)

Etter mye om og men foreligger omsider Lars Lillo-Stenbergs Prøysen-tolkninger.

Utgangspunktet for dette prosjektet strekker seg tilbake til 2001, til Nationaltheatrets oppsetning «Kjæm Æiller Att». Lillo-Stenberg sto for musikken til forestillingen, og valgte å tolke Prøysens låtmateriale med nye arrangementer til enkelte av sangene.

Disse versjonene avstedkom noe kritikk, og da spesielt fra Alf Prøysens datter Elin og medkomponist Bjarne Amdahls sønn Magne. Rettighetshaverne likte ikke at sangene hadde fått en ny tonedrakt, og kritikken gikk visstnok spesielt på versjonene av «Sønnavindsvalsen» og «Tango For To».

Uten lov


I etterkant av teaterstykket ga Lillo-Stenberg uttrykk for at han ønsket å gi ut denne musikken på plate, og han spilte i løpet av 2003 og 2004 inn Prøysen-versjonene sine på nytt.

Prosjektet fikk tittelen «Prøysen Uten Lov», ble trykket i 100 eksemplarer, og ble videreformidlet til Lillo-Stenbergs bekjentskapskrets. Ytterligere distribusjon ble derimot stanset av nevnte rettighetshavere med utgangspunkt i at de ikke hadde gitt sin tillatelse til at dette låtmaterialet kunne bli utgitt på nytt.

Endelig lov


Det er nå gått et drøyt år siden problematikken var oppe, og nå har Lars Lillo-Stenberg øyensynlig fått tillatelse av dem som sitter på rettighetene til musikken, og da i første rekke Alf Prøysens barn Elin og Kjetil. I tillegg har også komponistene gitt grønt lys, all den tid Alf Prøysen kun skrev tekster til andres melodier.

Nå er riktignok de omstridte «Sønnavindsvalsen» og «Tango For To» utelatt fra denne utgivelsen, og selv om dette sikkert kan kalles noe smålig fra de som bestemmer den saken, skal jeg ikke bry meg så voldsomt mye om det i denne omgangen.

Det skal jeg gjøre fordi «Synger Prøysen» er blitt en meget fin og varm hyllest til Alf Prøysen. Jovisst er det uvant at Lars Lillo-Stenberg synger på hedmarksdialekt, og selv om han ikke er helt bevandret med denne, gjør det ingen verdens ting så lenge han er så troverdig på andre områder!

Gode greier


Om han gjør det enkelt, akustisk og harmonisk («Lille Måltrost», «Eventyr», «Bolla Pinnsvin», «Det Er Ondt»), krydrer disse med pen instrumentering («Blåklokkevikua», «Julekveldsvisa») eller spiller skeiv folkpop («Peppersvennsvisa», «Visa Om Løgna», «Lomnæsvisa»), er det nærmest en sann glede å høre på.

Det samme kan også sies om folkpunken han gjør med «Lillebrors Vise», Neil Young-versjonen av «Møte» og den rockete tolkningen av herlige «I Bakvendtland».

Aller best gjør deLillos-mannen det med en vakker versjon av «Helene Harefrøken» og den yndige og lengtende «Slipesteinsvalsen».

Eneste låt jeg ikke er komfortabel med i så måte er den overorkestrerte og stressende «Blåklokkeleiken».

Dyktig


Oppsummert vil jeg si at Lars Lillo-Stenberg klarer seg meget bra på egenhånd, og at han tilfører en hel del kvaliteter til låter vi stort sett kjenner i Alf Prøysens tapning. Det er bare så synd at vi måtte vente så lenge!

Pen femmer.

Låter:


1. Lille måltrost
2. Lillebrors vise
3. Blåklokkevikua
4. Eventyr
5. Møte
6. I bakvendtland
7. Peppersvennsvisa
8. Blåklokkeleiken
9. Helene Harefrøken
10. Slipesteinsvalsen
11. Lomnæsvisa
12. Visa om løgna
13. Det er vondt
14. Bolla Pinnsvin
15. Julekveldsvisa

Spilletid:

55.02

deLillos: Hjemmeside

Mer i Magasinet Neste Klikk:


Musikk
Plateanmeldelser

ABC Startsiden:


Musikk
Musikkanmeldelser


Personvernpolicy