Sinus

Årets norske bidrag til julefilmene heter «Sinus», og debutant-regissør

Jeremy Robøle sparer ikke på noe i sin framstilling av en vennegjeng i Oslo en varm sommer.

Det vil si, det reklameres med at filmen visstnok kun skal ha kostet 38 000 kroner, men desto viktigere enn prisen er kvaliteten på innholdet. Man gidder jo ikke å gå på kino og betale penger for å se på en hjemmevideo, uansett hvor billig den var å lage.

Siri (Elin Gunnarsdotter Sandvik), Edgar (Daniel Busk), Steinar (Kjell Lambrigtsen), Torbjørn (Kristian Moen) og Alexander (Lars-Petter Iversen) (Foto/Copyright: Oro Film)

Og kvaliteten på «Sinus», ja den er mildt sagt skiftende. Det er tydelig at den unge regissøren kan både sin «Trainspotting» og «Go!». I likhet med disse filmene er «Sinus» i perioder både leken og spennende rent visuelt. Her er det mye vingling med kamera, kung fu-sekvenser, spontane undertekster og merkelige shots.

Skitten-Buddy

Vi møter en gruppe venner som på mange måter er «Buddy»-gjengens skitne motstykke.

Alle leter de etter meningen med livet og prøver å drukne sine sorger i et hav av sprit (helst drukket fra helflaske med sugerør), dop eller sex. Én tror at teater-scenen skal bli hans frelse, en annen satser på at kjærligheten vil fikse det meste, alle flyter de rundt uten særlig mål eller mening - ikke helt ulikt filmen selv.

Det er mulig du liker «Sinus» dersom du likte:

•

Trainspotting

•

24 Hour Party People

For storyen i «Sinus» er i beste fall syltynn. Til tider kan det virke som om filmen er et sammenkok av de beste (og verste) fyllehistoriene regissøren og kompisene hans kunne tenke på, mens de fyrte seg en bønne.

Men, ok. Det er ikke fritt for at man innimellom trekker litt på smilebåndet av gjengens sprell. De gangene «Sinus» virkelig grenser til det irriterende er imidlertid når karakterene drar igang et eller annet tåkefylt, filosofisk resonnement om meningen med livet. Ikke vet jeg om Robøle har inkludert denne type eksistensielt vrøvl for å være ironisk, men jeg håper jo det. Irriterende er det uansett.

Varierende skuespill

Skuespiller-prestasjonene varierer også noe veldig. Noen av de relativt ukjente ansiktene som Maren Bergem Owe (til daglig å se som bitch i «Hotell Cæsar») og Kristian Moen, klarer seg fint. Dessverre er hovedrolleinnehaver Daniel Busk nokså håpløs og stiv som den desperate «Edvard».

Linda (Maren Bergem Owe) (Foto/Copyright: Oro Film)

Det er viktig å påpeke at «Sinus» absolutt har sine lyspunkt. Særlig er beskrivelsen av arbeidslivet som vikar på en kantine utrolig morsomt. Robøle lykkes også å gi en form for dybde til de ulike karakterene.

For mye for fort

Problemet er at Robøle i likhet med mange andre debutanter tar munnen litt for full. «Sinus» burde ha vært minst en halvtime kortere og langt strammere i regien.

En viss scene på slutten av filmen (som jeg ikke skal røpe her) gjorde også denne anmelderen såpass forbanna at jeg satt igjen med en dårlig smak i munnen etter at jeg forlot visningen. Ikke fordi den sjokkerte, snarere fordi Robøle tar i bruk nokså billige og kvinnefiendtlige virkemidler for å beskrive hovedpersonens endelige sammenbrudd.

I filmer framover håper jeg at den unge, og faktisk svært lovende, regissøren unngår slike blødmer.