Diverse artister: norske samlealbum

Nå er det snart jul, og som vanlig er det en påfallende mangel på originale plateutgivelser. De aller fleste plateselskapene har kjørt ut de største salgskanonene sine i god tid før julesalget, slik at de kan pøse på med reklamekampanjer før året er omme.

Et annet tydelig tegn på at vi nærmer oss slutten av året, er den store mengden av mer eller mindre interessante samlealbum som blir gitt ut.

For å hjelpe deg med hva du bør og ikke bør gå til anskaffelse av, har vi tatt for oss et knippe norske og utenlandske artister og bands utgivelser innenfor sjangeren samlealbum. De aller fleste er relativt ferske, men vi har også tatt med enkelte album fra tidligere i år.

Før vi kommer så langt, er det vel verdt å dvele litt ved den beste musikkrelaterte litterære utgivelsen som er kommet ut her hjemme (på aldri så lenge).

I samarbeid med Vega Forlag har Jan Eggum (pluss dyktige bidragsytere) omsider fått oppfylt en dårlig skjult drøm, og «Norsk Pop & Rock leksikon» er blitt intet mindre enn et imponerende oppslagsverk som vil kunne appellere til absolutt alle musikkinteresserte.

Småfeil finner man alltids, og noen vil sikkert være uenig i hvilke artister og band forfatterne har valgt å fokusere på, men det får heller være.

Med en bok som strekker seg over 100 år og dekker 1300 artister og band over

600 sider

, er dette årets sikreste julegave!

•

Erik Bye, «Høvdingen»

(Universal)

Ingen kan vel bestride den sentrale posisjonen Erik Bye hadde i norsk kultur- og samfunnsliv.

Han var, som den nylige dokumentarfilmen om han så korrekt antydet, virkelig en gigant!

Man skulle nesten ikke tro at Erik Bye hadde tid til en musikalsk karriere innimellom sitt brennende journalistiske og samfunnsmessige engasjement, men i løpet av en 46 år lang karriere ga han ut åtte studioalbum.

Debut

Debuten kom i 1958 med flere EPer på plateselskapet Rondo, mens første full-lengder («Vi går ombord») ble gitt ut i 1960. 70-tallet skulle blir hans klart mest produktive periode, og det kom en ny plate med to års mellomrom fra 1972 til 1978 («Jeg Vet En Vind», «Gammel Er Min Fjord», «Blow Silver Wind», «Norske Folketoner»).

Byes siste utgivelse ble det flotte konsertalbumet «I Dur Og Brott» sammen med Kongelige Norske Marines Musikkkorps (2004), og noen måneder senere døde han (12. oktober 2004).

Nå foreligger samlealbumet «Høvdingen», og jeg kan ikke legge skjul på at jeg omtrent får frysninger når jeg hører Erik Bye synge seg gjennom det ypperlige låtmaterialet sitt,

med kraft og følelse

!

Om det enten er snakk om tradisjonsrike «Halling», kule «Gå Til Onkel», fantastiske «Skumværsvalsen», bluesete «Skuffet Ung Herre Med Bil» eller den vakre balladen om «Anna Lovinda», er dette beviset på at Erik Bye var en aldeles fantastisk visekunstner.

Dette er bare noen få smakebiter fra albumet, og jeg kunne helt sikkert fortsatt i det uendelige med å omtale hans enestående kvaliteter. Det holder vel egentlig å si at «Høvdingen» med sine 53 spor viser noe av det aller ypperste innen norsk visekunst.

Ypperlig

Angående utgivelsen kunne jeg nok tenkt meg en litt mer utfyllende booklet med flere bilder, samtidig som det hadde vært interessant å tatt med sangtekstene.

Enkelte låter vil man nok savne, og da tenker jeg først og fremst på «Kommer Tid, Kommer Råd» og «Vestafor Son». I tillegg kan det nok sies at hans engelskspråklige viser ikke er av hans sterkeste, men hvem bryr seg egentlig om noe slikt når man tilbringer litt kvalitetstid sammen med Erik Bye og sangene hans?

Herlig sekser!


•

Karin Krog: «Sweet Talker - The Best Of Karin Krog»

(Grappa)

Historisk sett kan det nok argumenteres for at Norge har hatt tre populærmusikalske vokalister av verdensformat, og interessant nok er de alle kvinnelige jazzvokalister.

Hvem som er størst av trioen Radka Toneff, Sidsel Endresen og Karin Krog er ikke godt å si, men den 68 år gamle husmoren fra Oslo er noe helt for seg selv.

Krog fikk sin offentlige debut som vokalist for Kjell Karlsens sekstett i 1955, og slo seg raskt opp som en av våre mest lovende jazzsangerinner. Problemet på den tiden var at ingen plateselskaper i Norge ville gi ut album med noen som sang på engelsk, og Krog måtte derfor gjennom en norskspråklig singel («Sånn Lager Man Pop-Plater» i 1963) før hun fikk lov til å albumdebutere med «By Myself» (1964).

24 plater

Karrieren har gått slag i slag siden den gang, og etter 24 plateutgivelser (siste i 2003) er hun fortsatt aktiv med konserter og innspillinger.

Nå foreligger det flotte dobbelt-albumet «Sweet Talker - The Best Of Karin Krog», som er blitt en aldeles ypperlig dokumentasjon av hennes 40 år lange musikalske karriere.

Her finner du alt fra standardisert jazz («Ribbon Of Sand») og deilig funk («Watermelon Man»), til inderlig blues («Bluesand»), storbands-jazz («Sweet Talker») og mer improviserte stykker («Soul Eyes»).

Vokalmessig er Krog både tilbakelent og leken i fremførelsen, og sett bort fra enkelte diksjonsmessige uregelmessigheter (litt norskengelsk), viser hun seg frem som en særdeles dyktig artist.

Dette er en utgivelse de aller fleste vil få stor glede av - om ikke annet, bare for å gjøre seg kjent med en av våre aller største artister!

Knallsterk femmer.


•

Jan Eggum: «30/30»

(Grappa)

Jan Eggum - bergenser og såkalt munter melankoliker - har satt sitt klare preg på norsk musikkliv helt siden han debuterte med den selvtitulerte «Jan Eggum» i 1975.

I løpet av årene har det blitt 17 utgivelser fra Eggum (konsert- og samlealbum inkludert), og alle har vel på ett eller annet tidspunkt hørt en låt fra den mannen.

Kvaliteter har denne mannen mye av, og ved siden av sitt livslange prosjekt med å dokumentere norsk pop og rock, har han (iallfall i norsk målestokk) nærmest unike poetiske evner som historieforteller og musikalsk betrakter.

Interessant konsept

Drøye 10 år er gått siden sist Eggum leverte et samlealbum, og for å legitimere et nytt, har han plukket ut en låt fra hver av de tretti årene han har vært virksom som artist.

Dette må sies å være en interessant måte å organisere et album på og selv om ikke alle låtene er av like høy kvalitet til enhver tid, gir «30/30» et fint tverrsnitt av Eggums karriere.

Aller best er nok hans aller tidligste bravader (1975-80), og her får vi herlige viser som «De Skulle Begrave En Konge Stor», «Nøkken Ta Meg Hvis Jeg Blir Forelsket» og «En Natt Er Forbi».

Vi kan vel heller ikke glemme smått legendariske låter som «Kor E Alle Helter Hen» og «På 'An Igjen».

Vilkårlig

Likevel får jeg inntrykk av at utvalget på albumet blir en smule vilkårlig og for lite representativ for Eggum som artist. Det finnes riktignok ikke noen utpregede svake låter på «30/30», men man tar seg gjerne i et lite gjesp eller to på CD2 (1990-2004).

Likevel synes jeg Jan Eggum skal ha kred for et interessant konsept, og musikkavspilleren tilpasset datamaskinen er vel verdt en titt alene (til tross for at den ikke er helt stabil).

Fin firer.


•

Silje Nergaard: «Be Still My Heart - The Essential»

(Universal)

Silje Nergard har i løpet av de siste tre-fire årene oppnådd en nærmest unik posisjon her hjemme. Posisjonert en plass mellom tilbakelent pop og sviskejazz, har hun sjarmert en relativt stor andel av norske platekjøpere.

Ikke noe er artigere enn det, og Nergaard har med sine vokale og scenemessige ferdigheter utvilsomt vært dyktig i å utmeisle og erobre sin egen salgbare nisje.

Debuten kom allerede i 1990 med den noe stressende «Tell Me Where You're Going» (album og hitlåt), men etter noen norskspråklig sidesprang («Brevet», «Hjemmefra»), reetablerte hun seg med «Port Of Call» i 2000.

Gjennombrudd

2001 og «At First Light» ble nærmest en eneste stor artistisk og kommersiell triumfferd for Silje, og hun gjentok nærmest bedriften med bejublede «Nightwatch» i 2003.

Åtte studioalbum har Nergaard prestert, og blir derfor belønnet med et samlealbum som gir et fint tverrsnitt av hennes tre seneste album; kun tre av 15 låter er eldre enn fem år. Det er kanskje like greit, for det er med sin halvpoppete taffeljazz hun gjør seg klart best.

Selv om vokalen kanskje ikke har den største spennvidden og til tider er noe vel barnlig, synger Nergaard varmt og søtt - noe som igjen er meget kledelig for de elegante arrangementene på platen.

Hør bare «Be Still My Heart», «On And On», «The Waltz», «Japanese Blue» og «Lullaby To Erle» og du vil høre hvorfor hun er så populær.

Ankepunktet er nok at dette ikke er verdens mest spennende musikk (gjesp...), men så er det også dette som er et av suksess-kriteriene til Nergaard: hun overrasker sjelden og skyver omtrent ingen fra seg, men gjør det hun kan best.

Over gjennomsnittet og småpen firer


•

Halvdan Sivertsen: «40+»

(S2 Records)

Det finnes vel knapt nok en mer folkelig artist her hjemme enn bodøværingen Halvdan Sivertsen.

Gjennom en karriere som startet med albumet «23 1/2 År» i 1973, og har strukket seg over ytterligere 12 plater («Tvil, Håp og Kjærlighet» kom i 2001), har Sivertsen fått sin helt spesielle plass i den norske musikkfloraen.

Ikke minst har hans deltakelse i Gitarkameratene (sammen med Øystein Sunde, Lillebjørn Nilsen og Jan Eggum) bidratt til dette, og gjengen var faktisk en av Norges mest populære grupper på slutten av 80-tallet og starten av 90-tallet.

I etterkant av dette samarbeidet ga Sunde (1991), Eggum (1994) og Nilsen (1996) ut samleplater med 40 av låtene sine. I stil med gitarkameratene sine, har også Halvdan Sivertsen sydd sammen en utgivelse bestående av 41 låter.

Nye arrangementer

Halvdan og hans musikere har valgt å kle nærmest halvparten av låtene i ny tonedrakt, mens andre versjoner av originalinnspillinger er hentet fra konsertplaten «Hilsen Halvdan» (1991).

Utvilsomt spennende, og det kunne like gjerne slått positivt ut. Det gjør det dessverre ikke denne gangen. Jeg skulle så gjerne hørt låtene i original tapning og ikke i disse 2005-versjonene.

For mye

Det slår meg også at 41 låter med Halvdan er minst 20 for mye, og etter å ha hørt gjennom plata en rekke ganger blir det inntrykket bare forsterket.

Halvdan har rett og slett ikke kvalitet nok til å holde på lytteren gjennom 41 låter!

Videre er det ingen låter fra hans to første plater, for mange låter har en alt for orkestrert innpakning til å kalles visesang, samtidig som den godeste Labbetuss er sårt savnet på «40+».

Når det er sagt er det mange fine viser med Sivertsens sedvanlige hjertevarme og engasjement, som utvilsomt vil favne om mange lyttere og platekjøpere. Kjærlighet og mellommenneskelige relasjoner er to sentrale bestanddeler i visene hans, og i så måte stikker den nærmest legendariske «Kjærlighetsvisa» og fine «Sommerfuggel I Vinterland» seg naturlig frem.

Kjedelig, alt for lang og syltynn firer.

Karin Krog: Hjemmeside
Jan Eggum: Hjemmeside
Halvdan Sivertsen: Hjemmeside
Silje Nergaard; Hjemmeside

Mer i Magasinet Neste Klikk:

Musikk
Plateanmeldelser

ABC Startsiden:

Musikk
Musikkanmeldelser