Richard Hawley: «Coles Corner»
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Richard Hawley, «Coles Corner»
(Mute Records/EMI)
Overraskelser er som oftest en fin ting, og spesielt er disse artige hvis de i tillegg er ganske så usannsynlige. Med andre ord kommer det neppe som noen overraskelse at jeg er blitt nettopp det; overrasket.
Personen ansvarlig for dette er en lettere tilårskommen fyr fra stålstaden Sheffield, ved navn Richard Hawley.
Hawley, som har levd mesteparten av sin musikalske karriere som musiker og gitarist for alle andre enn seg selv (Finley Quaye, Pulp, All Saints, Robbie Williams, Perry Farrell og Baxter Dury, samt på filmer som Notting Hill og Baz Luhrmanns Romeo & Julie), debuterte i 2001 med albumet «Late Night Final».
Med en helt spesiell fascinasjon for hjembyen Sheffield, leverte Hawley musikk som nok lå nærmere den nord-amerikanske musikkarven enn hva man skulle forvente fra en sønn av en stålarbeider.
Klassisk crooner
Hawley prøvde seg på nytt i 2003 med albumet «Lowedges», noe som avstedkom mye ros fra den engelske musikkpressen. To nye år er gått, og mannen gir nå ut sitt tredje album, «Coles Corner».
Hovedsaklig er dette et album breddfullt av 1950-talls-inspirerte svisker og ballader som tidvis er hinsides pompøse og svulstige i formen. Man kan virkelig undre seg hvordan i all verden noen kan finne på å levere noe slikt i 2005, men det som gjør Hawley så spesiell er at han gjør det så sykt bra!
Jeg har sjelden hørt en plate så stappende full av klisjeer som i tilfellet «Coles Corner», men selv om Hawley presterer noe gammeldagse tekstlinjer som «Maybe There's Someone Waiting For Me, With A Smile And A Flower In Her Hair», «Darlin' Wait For Me», Honey Don't You Cry og «I Love You Just Because», tar man seg likevel i å tro fullt og helt på at Hawley mener det han synger om.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Man er nesten helt nødt til å høre Hawley synge for å forstå dette.
Sinatra, Martin, Orbison og Cash
Hvis man skal beskrive Hawleys stemme, ender man opp med en imponerende kombinasjon av Frank Sinatra, Dean Martin, Roy Orbison og Johnny Cash.
Låtmessig er det faktisk lite eller ingenting å utsette, men aller best er det drømmende tittelsporet «Coles Corner», den deilige slidegitaren på Hotel Room» og «Darlin' Wait For Me», de svulstige strykerne på «Ocean», den travende Johnny Cash-inspirerte «I Sleep Alone» og den såre Sinatra-aktige «Tonight».
Når så albumet toner ut med den gåsehudaktige pianoklimprende «Last Orders», bryter man nærmest ut i et lite jøss ...
Flaata
Mannen skriver rett og slett utrolig bra låter, og det er nesten som man kunne ønske at vår egen Paal Flaata hadde tatt seg en aldri så liten ekskursjon til Sheffield.
Dette er lavmælt, ærlig, sårt, pompøst og intet annet enn et tilnærmelsesvist suverent album.
En seriøst bra femmer som jeg utvilsomt hadde gitt en sekser hadde jeg bare vært litt tøffere.
Richard Hawley: Hjemmeside
Låter
:
1. Coles Corner
2. Just Like The Rain
3. Hotel Room
4. Darlin' Wait For Me
5. Ocean
6. Born Under A Bad Sign
7. I Sleep Alone
8. Tonight
9. Wading Through The Waters Of My Time
10. Who's Gonna Shoe Your Pretty Little Feet
11. Last Orders
Spilletid
: 46.16
