Lene Therese Teigen: «Utro»
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
«Utro»
Lene Therese Teigen,
(Aschehoug Forlag, 2005)
«Hun var kanskje for god for denne verdenen, hun var takknemlig over å ha fått lov til å leve, fått lov til å være her på denne jorden, med de vakre blomstene, trærne, bølgene som slår mot svaberg og strender. Og solen som varmet henne.»
Lene Therese Teigens bok nummer to, «Utro», er lite orginal. Historien som blir fortalt er sammenflettet av flere mindre historier, og vi har alle hørt de før.
En kvinne og en mann er gift, men ikke med hverandre. De lengter dypt og inderlig etter hverandre og møtes «ulovlig»langt til fjells for å leve ut sine fristelser. Møtet strider mot samvittigheten, men de bare MÅ ha hverandre.
På veien dit, plasker regnet ned og kjørebanen er glatt. Det er en «farefull» ferd de to har lagt ut på.
I løpet av denne helgen blir Ida ikke bare konfrontert med seg selv på ny, men også sorg, familiesituasjon, sin egen rolle som mor og følelser hun aldri har følt før.
Gjennom hele boken spilles Eva Cassidy om og om og om igjen og deler av tekstene blir framhevet for å understreke stemningen i boken.
Kjedelig
Dette er en av de kjedeligste bøkene jeg noen gang har lest.
Personene i boken blir uinteressante og vanskelige både å kjenne seg igjen i og finne troverdige. Dermed blir det lite engasjerende lesing.
Det blir ikke lettere å henge med ved at historien hopper hit og dit; fra fiksjon til virkelighet, og mellom fortid, nåtid og fremtid. Det er flott når man ikke slavisk følger kronologisk rekkefølge, men da må man mestre denne kunsten.
I tillegg er det vanskelig å observere den voldsomme lidenskapen mellom Ida og Johan, den kommer ikke frem gjennom beskrivelsene. Ingenting av det som blir fortalt er ekstraordinært eller spesielt nok til å gjøre inntrykk eller til å gjøre historien særegen.
Artikkelen fortsetter under annonsenTragisk
Familietragedien som finner sted er prikk lik en familietragedie vi kunne lese om i media for en stund siden.
Man skal passe seg for å spekulere, og med billige og dårlige beskrivelser som er gjort her, kommer ikke respekten til denne familien på sin plass. Det hele blir for dumt. Det er som om denne lånte, tragiske historien blir brukt som bærebjelken i hele boken, noe som virker billig.
Klissete
(Foto: Studio Vest)
Lene Therese Teigen bruker alle klisjeene i registeret, i tillegg låner hun virkemidler og historier fra ulike steder. Alt koker sammen til en gammel, utbrukt røre der utfallet er lett å gjette seg frem til.
En historie så gjennomsiktig som denne, byr heller ikke på noen spenningstopper.
Boken var så kjedelig at jeg nesten ikke greide å fullføre, men håpet om at dette ville bedre seg mot slutten gjorde at jeg fortsatte. Der bomma jeg.
Terningen triller ikke lenger enn en.
Her kan du lese flere litteraturanmeldelser:
Mer litteratur i
:
Litteratur
Litt.klikk
Forfatter-portrettet
Lydbøker
